Sakens bakgrunn

AB og CD er bulgarske statsborgere og jobbet i Tyskland. De har to døtre sammen, NO og LM, som henholdsvis er født i 2006 og 2010. Begge døtrene bor i Bulgaria. I 2014 døde AB som følge av en trafikkulykke i Tyskland. Det var CD som forårsaket ulykken ved at han kjørte ruspåvirket, mens AB satt i forsetet uten setebelte. CD hadde bilforsikring i Tyskland, og forsikringsselskapet utbetalte 5000 euro til barna for morens bortgang.

CD, som representant for barna, gikk til sak mot forsikringsselskapet med krav om utbetaling på 153 000 euro til hvert barn. Han krevde kompensasjon for ikke-økonomisk skade, ettersom barna blant annet led av søvnløshet, mareritt, humørsvingninger, irritabilitet og angstanfall. Den foreleggende domstolen er Sofiyski gradskis ad (byretten i Sofia, Bulgaria). Saksforholdet er underlagt tysk rett, og det følger av tysk erstatningsrett at kun patologiske skader kan erstattes.

EU-domstolens vurdering

EU-domstolen vurderer om artikkel 3 i motorvognforsikringsdirektivet er til hinder for et nasjonalt erstatningsvilkår som krever at erstatning for ikke-økonomisk tap er betinget av at skadehendelsen har medført en patologisk skade.

Etter artikkel 3 skal medlemsstatene etablere et generelt krav om bilforsikring i sin nasjonale rett, se C-923/19 Van Ameyde España. Formålet med direktivet er for det første å sikre fri bevegelighet av biler og personer, og for det andre at ofre for trafikkulykker får ensartet behandling i Unionen, se samme dom. Direktivet pålegger medlemsstatene å sikre at erstatningsansvar grunnet bruk av motorvogner er dekket av forsikringen.

Medlemsstatenes plikt til å sikre ansvarsforsikring for biler følger av EU-retten, mens omfanget av erstatningen etter erstatningsreglene følger av nasjonal rett. Medlemsstatene står dermed fritt til å fastsette bindende kriterier for vurderingen av «ikke-økonomisk skade» ved spørsmål om rett til erstatning, se C-371/12 Petillo.

Denne friheten blir imidlertid begrenset av direktivet selv, ettersom det spesifiserer hvilken type skade og hvilke skadelidte tredjepersoner som forsikringen skal dekke. Medlemsstatene er forpliktet til å dekke visse typer skader opp til et minstebeløp. Blant annet skal «personskader» dekkes uansett, se C-371/12. EU-domstolen bemerker at «personskader» gjelder alle typer skader som følge av en integritetskrenkelse, og omfatter både fysiske og psykiske skader, se samme dom. Ikke-økonomiske skader er også omfattet av direktivet.

Det følger av artikkel 1 (2) og artikkel 3 at direktivet tilgodeser enhver person som har krav på erstatning etter nasjonal rett. EU-domstolen påpeker at skadelidte ikke nødvendigvis må være direkte involvert i ulykken. Medlemsstatene må derfor sikre at forsikringen dekker erstatning for ikke-økonomisk skade til familiemedlemmer av ofre for trafikkulykker, opp til minstebeløpet i direktivet, se C-277/12 Drozdovs (omtalt i EUR-2013-18-6). Selve erstatningsutmålingen følger imidlertid av nasjonal rett.

EU-retten er til hinder for nasjonale regler som hindrer direktivets effektive virkning, se C-277/12. En nasjonal regel skal ikke automatisk utelukke eller uforholdsmessig begrense skadelidtes rett til erstatning i henhold til den lovpliktige bilforsikringen. En slik regel vil hindre direktivets formål om å beskytte ofre for trafikkulykker, se C-923/19.

EU-domstolen vurderer så de tyske erstatningsreglene i den gjeldende saken. Tysk rett gir barn rett til erstatning for ikke-økonomisk tap der en forelder dør i en trafikkulykke når tre kumulative vilkår er tilfredsstilt: personen må ha lidt skade på sin egen helse, personen er et nærstående familiemedlem av det direkte offeret, og at det er en årsakssammenheng mellom den skadevoldende handlingen og den ikke-økonomiske skaden. Det første vilkåret omfatter kun psykiske skader som er patologiske, og som går ut over de pårørendes generelle helseplager når et familiemedlem dør eller blir hardt skadet.

EU-domstolen bemerker at tysk rett oppstiller objektive vilkår for vurderingen av når det skal tilkjennes erstatning for ikke-økonomisk skade til familiemedlemmer av ofre for trafikkulykker. EU-domstolen minner om at medlemsstatene i prinsippet står fritt til å fastsette bindende kriterier for vurderingen av når det skal gis erstatning for ikke-økonomisk skade. De tyske vilkårene er ikke i strid med formålet bak direktivet, ettersom de ikke automatisk utelukker eller uforholdsmessig begrenser skadelidtes rett til erstatning.

EU-domstolens konklusjon

Artikkel 3 i direktiv 2009/103/EF er ikke til hinder for et nasjonalt erstatningsvilkår som krever at nærstående familiemedlemmer til ofre for trafikkulykker har lidt en patologisk skade.

Direktiv 2009/103/EF er inntatt i EØS-avtalens vedlegg IX (Finansielle tjenester) og gjennomført i lov 3. februar 1961 om ansvar for skade som motorvogner gjer (bilansvarslova). Det er etterhvert en rikholdig praksis fra så vel EU-domstolen som EFTA-domstolen og Høyesterett om hvilke krav dette direktivet og de det kodifiserer stiller til nasjonale regler om motorvognforsikringer.

(C-577/21)

BR