Sakens bakgrunn

QE tok i 2006 opp et boliglån hos banken Caisse régionale de Crédit mutuel de Loire-Atlantique et du Centre Ouest som skulle tilbakebetales over 20 år. Låneavtalen inneholdt et vilkår om at banken kunne si opp lånet, uten formaliteter eller påkrav, ved mer enn 30 dagers forsinket betaling av et avdrag. Etter at QE hadde misligholdt to terminer i 2013, benyttet banken seg av denne adgangen, uten noe forutgående påkrav. I 2015 tok banken utlegg i QEs hjem.

QE innbrakte saken for domstolen og anførte at vilkåret i kontrakten som fritar banken fra å sende påkrav før førtidig forfall, sett i lys av i C-421/14 Banco Primus (omtalt i EUR-2017-3-6), var et urimelig kontraktsvilkår. Ankedomstolen i Versailles har forelagt EU-domstolen en rekke spørsmål om tolkningen av direktiv 93/13/EØF artikkel 3 (1) og 4 og kriteriene fra Banco Primus.

EU-domstolens vurdering

EU-domstolen starter med å påpeke at et avtalevilkår som ikke er individuelt forhandlet, etter direktiv 93/13/EØF artikkel 3 (1) skal anses som urimelig dersom det til tross for kravet om god tro, medfører en betydelig skjevhet i de rettigheter og plikter partene har etter avtalen, til skade for forbrukeren. EU-domstolen fastsatte en rekke kriterier for vurderingen av om et vilkår er urimelig etter direktiv 93/13/EØF artikkel 3 (1) i C-421/14 Banco Primus. Domstolen skal blant annet etterprøve om retten til å si opp lånet er betinget av forbrukerens manglende overholdelse av en forpliktelse av avgjørende betydning. Andre kriterier er om oppsigelsesadgangen er betinget av et tilstrekkelig alvorlig mislighold sett i forhold til lånets varighet og størrelse, samt om vilkåret fraviker nasjonal bakgrunnsrett, og om nasjonal lovgivning tillegger forbrukerne effektive midler for å unngå oppsigelse.

EU-domstolen slår først fast at kriteriene fra Banco Primus verken er kumulative eller alternative, og heller ikke uttømmende. Dette begrunnes med at EU-domstolen brukte uttrykket «bl. a.» ved opplistingen av kriteriene. Dessuten skal alle omstendigheter ved avtaleinngåelsen vektlegges ved vurderingen, se C-186/16 Andriciuc (omtalt i EUR-2017-15-3). Dette gjelder særlig omstendigheter som kan påvirke gjennomføringen av avtalen ved å styrke ubalansen mellom partene.

EU-domstolen uttaler deretter at artikkel 3 (1) og 4 skal tolkes slik at en forsinkelse på betalingen av et låneavdrag på mer enn 30 dager i seg selv kan utgjøre et tilstrekkelig alvorlig mislighold, men at dette er opp til den nasjonale domstolen å avgjøre.

Til sutt vurderer EU-domstolen om artikkel 3 (1) og 4 er til hinder for at partene inngår en låneavtale som inneholder et vilkår om at långiver kan si opp lånet med full rettsvirkning ved forsinket betaling. Spørsmålet aktualiseres etter artikkel 3 (1) kun i tilfeller hvor avtalen ikke er individuelt forhandlet. EU-domstolen understreker at vilkåret kan etterprøves av domstolen selv om det er formulert som en uttrykkelig og utvetydig forpliktelse, med mindre det er omfattet av unntaksbestemmelsen i artikkel 4 (2) om avtalens hovedgjenstand eller samsvaret mellom ytelse og gjenytelse.

Ved vurderingen av om vilkåret medfører «betydelig skjevhet» mellom partene, skal den nasjonale domstolen undersøke alle omstendigheter, deriblant kriteriene som følger av Banco Primus. Ved vurderingen av om forbrukeren stilles i en mindre gunstig rettsstilling enn den som følger av nasjonal rett, må domstolen foreta en sammenlignende undersøkelse av om oppsigelsesadgangen fraviker hva som hadde vært løsningen dersom avtalen ikke regulerte tilfellet. I denne vurderingen inngår spørsmålet om banken med rimelighet kunne forvente at forbrukeren ville akseptert et slikt vilkår etter individuell forhandling, se C-415/11 Aziz (omtalt i EUR-2013-6-5).

EU-domstolens konklusjon

EU-domstolen konkluderer med at direktiv 93/13/EØF artikkel 3 (1) og 4 er til hinder for at partene inngår en låneavtale som uttrykkelig og utvetydig bestemmer at långiver kan si opp lånet med full rettsvirkning i tilfelle av en forsinkelse av en viss varighet av betalingen av et avdrag. Dette gjelder under forutsetningen av at vilkåret ikke er omfattet av artikkel 4 (2), avtalen ikke er individuelt forhandlet, og vilkåret innebærer en betydelig skjevhet til forbrukerens ugunst.

Direktiv 93/13/EØF om urimelige vilkår i forbrukeravtale er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XIX om forbrukervern. Direktivet er gjennomført i norsk rett ved lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer § 37 og lov 9. januar 2009 nr. 2 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv. Avgjørelsen avklarer hvordan kriteriene fra C-421/14 Banco Primus skal anvendes.

(C-600/21)

ÅE