Sakens bakgrunn

EUROAPTIEKA er en del av et konsern som eier apotekkjeder og selskaper som distribuerer medisinske produkter til detaljhandlere. EUROAPTIEKA hadde en kampanje på sin hjemmeside og tilbudsavis, hvor forbrukerne fikk 15 prosent rabatt på hvilket som helst medisinsk produkt ved kjøp av minst tre produkter. Legemiddelkontrollseksjonen ved helsetilsynet i Latvia forbød kampanjen. EUROAPTIEKA anket tilsynets avgjørelse inn for Latvijas Republikas Satversmes tiesa (forfatningsdomstolen i Latvia), som er den foreleggende domstol.

EU-domstolens vurdering

Første spørsmål

EU-domstolen tar først stilling til om formidling av informasjon som oppmuntrer til kjøp av legemidler ved å tilby kunden redusert pris ved kjøp sammen med andre legemidler eller med andre produkter, utgjør «reklame for legemidler» etter artikkel 86 nr. 1 i direktiv 2001/83/EF.

EU-domstolen bemerker at det først må avgjøres om begrepet «reklame for legemidler» i artikkel 86 nr. 1 gjelder reklame for et bestemt legemiddel, eller om det også omfatter reklame for ikke-bestemte legemidler. Bestemmelsen definerer «reklame for legemidler» som «enhver form for oppsøkende informasjonsvirksomhet, kundeoppsøking eller påvirkningsmiddel med henblikk på å fremme forskriving, utlevering, salg eller forbruk av legemidler». Bestemmelsen inneholder ikke noen henvisning til nasjonal rett, begrepet «legemidler» slik det er brukt i bestemmelsen er derfor et selvstendig EU-rettslig begrep som skal fortolkes autonomt i Unionen, se C-872/19 P Venezuela v Council.

EU-domstolen påpeker at bestemmelsens ordlyd henviser til «legemidler» i flertall. Videre er definisjonen av reklame bred, idet «enhver form» for oppsøkende informasjonsvirksomhet omfattes. Sammenhengen i lovverket tilsier at reklamen ikke behøver gjelde bestemte legemidler, siden det henvises til reklame for «legemidler» flere steder i direktivets kapittel VII og VIII a.

EU-domstolen bemerker at hovedformålet til direktivet er å beskytte folkehelsen. Reklame for legemidler kan være skadelig for folkehelsen på grunn av virkningene av uriktig bruk eller overforbruk av reseptpliktige legemidler, se C-249/09 Novo Nordisk og C-316/09 MSD Sharp & Dohme (omtalt i EUR-2011-10-4). Det er også risiko knyttet til overdreven eller utilstrekkelig gjennomtenkt bruk av reseptfrie legemidler, se C-69/18. EU-domstolen bemerker at legemidler har en spesiell karakter og at deres terapeutiske virkninger skiller seg vesentlig fra andre varer, se C-222/18 VIPA. Hensynet til folkehelsen vil bli tilsidesatt dersom en bedrift som reklamerer for legemidler ikke er underlagt direktivets plikter når reklamen ikke henviser til bestemte legemidler. «Reklame for legemidler» omfatter derfor også reklame for ikke-bestemte legemidler.

Annet og tredje spørsmål

EU-domstolen vurderer deretter om artikkel 87 (3) og artikkel 90 er til hinder for en nasjonal regel som forbyr reklame for spesielle rabatter på reseptfrie legemidler. EU-domstolen vurderer først om medlemsstatene etter artikkel 87 (3) kan pålegge ytterligere begrensninger enn de som fremgår av direktivets artikkel 90 om reklame for legemidler som er reseptpliktige, for å fremme rasjonell bruk av legemidler. Videre skal det vurderes om det aktuelle forbudet i latvisk rett faktisk retter seg mot opplysninger som ikke fremmer rasjonell bruk av legemidler.

Artikkel 90 innebærer en rekke begrensninger i reklame for legemidler. EU-domstolen understreker at direktivet totalharmoniserer reglene om reklame for legemidler. Ettersom medlemsstatene ikke har fullmakt til å fastsette avvikende regler, må de forholde seg til direktivet slik det står, se C-374/05 Gintec. Legemidler som ikke er reseptbelagte er også underlagt direktivets begrensninger. Direktivet er likevel ikke til hinder for at medlemsstatene forbyr elementer i en reklame som fremmer irrasjonell bruk av legemidler, se C-374/05. Dette gjelder selv om reklame for reseptfrie legemidler er tillatt etter direktivets artikkel 88 (2).

Videre vurderer EU-domstolen om det aktuelle forbudet i latvisk rett retter seg mot opplysninger som ikke fremmer rasjonell bruk av legemidler. Forbrukere kan kjøpe reseptfrie legemidler uten å oppsøke en lege. I slike tilfeller velger forbrukeren selv om det er nødvendig eller nyttig å kjøpe legemidler uten nødvendigvis å ha tilstrekkelig kunnskap til å vurdere legemidlenes terapeutiske verdi. Reklame kan ha stor innflytelse på forbrukerens valg, og elementer i en reklame kan påvirke forbrukeren til å kjøpe legemidler uten en objektiv vurdering på bakgrunn av medisinsk behov. Reklame som leder forbrukeren bort fra en objektiv vurdering av legemiddelets nødvendighet, oppmuntrer derfor til irrasjonell og overdreven bruk av legemiddelet, se C-374/05. Den overdrevne bruken oppstår ved at reklamen likestiller reseptfrie legemidler med andre forbruksprodukter, ettersom andre forbruksprodukter ofte er gjenstand for rabatter. Et forbud mot slik reklame er i tråd med direktivets hovedformål om vern om folkehelsen.

Dette betyr imidlertid ikke at EU-retten er til hinder for at legemidler selges til rimelige priser som følge av en priskonkurranse, se C-148/15 Deutsche Parkinson Vereinigung.

EU-domstolens konklusjon

Artikkel 86 (1) i direktiv 2001/83/EF skal tolkes slik at formidling av informasjon som oppmuntrer til kjøp av legemidler ved å tilby kunden redusert pris ved kjøp sammen med andre legemidler eller med andre produkter, omfattes av begrepet «reklame for legemidler», også når denne informasjonen gjelder ubestemte legemidler. Videre skal direktivets artikkel 87 (3) og artikkel 90 tolkes slik at bestemmelsene ikke er til hinder for en nasjonal regel som forbyr aktører å reklamere for spesielle rabatter for reseptfrie legemidler.

Direktiv 2001/83/EF er innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 82 av 25. juni 2002. Dommen har betydning for forståelsen av legemiddelbegrepet i norsk rett.

(C-530/20)

MJT