Sakens bakgrunn

TJ er en offentlig ansatt i Romania, og jobber på en datamaskin. Han opplevde at synet ble kraftig forverret som følge av eksponering for dataskjerm, manglende dagslys og psykisk overbelastning. Etter en synsundersøkelse ble han anbefalt å bytte briller, og arbeidsgiver avslo anmodning fra TJ om å dekke kostnadene. Han gikk til sak med påstand om utbetaling av denne summen, og anket avgjørelsen til Curtea de Apel Cluj (ankedomstolen i Cluj) som er den foreleggende domstolen.

EU-domstolens vurdering

EU-domstolen vurderer først om uttrykket «spesielle synskorrigerende hjelpemidler» i artikkel 9 (3) omfatter briller, og om det bare gjelder hjelpemidler som utelukkende skal brukes på arbeidsplassen.

EU-domstolen viser til at direktivets formål etter artikkel 1 og fortalens punkt 4 er å fastsette minimumskrav for å sikre helsen og sikkerheten til arbeidstakere som jobber på dataskjerm. Artikkel 9 gir arbeidstakere rett til «spesielle» synskorrigerende midler dersom en synsundersøkelse viser at det er nødvendig, og «vanlige» synskorrigerende midler ikke kan brukes. EU-domstolen påpeker at «vanlige» hjelpemidler er hjelpemidler som brukes uten spesiell forbindelse til arbeid på dataskjerm. «Spesielle» hjelpemidler er hjelpemidler som brukes når vanlige hjelpemidler ikke er tilstrekkelig til å korrigere eller forhindre synsproblemene, og synsproblemene er spesifikt forbundet med arbeidet på dataskjerm.

EU-domstolen understreker at dataskjermen på arbeidsplassen ikke behøver være årsaken til synsproblemene. Det er tilstrekkelig at en synsundersøkelse avdekker et behov for hjelpemidler. Etter artikkel 9 (1) kan synsundersøkelsen gjennomføres før arbeidstakeren begynner arbeidet. Det er heller ikke et vilkår etter artikkel 9 (3) at hjelpemidlene utelukkende skal brukes på arbeidsplassen.

I denne saken anførte TJ at synet hans ble kraftig forverret som følge av arbeidet. Spesialisten anbefalte nye briller, noe som indikerer at de opprinnelige brillene hans ikke var tilstrekkelige til å kunne utføre arbeidet på grunn av synsplagene. Det er imidlertid opp til den foreleggende domstolen å vurdere om de nye brillene til arbeidstakeren kvalifiserer som «spesielle synskorrigerende hjelpemidler».

EU-domstolen vurderer deretter om arbeidsgiver oppfyller sin plikt til å utlevere spesielle synskorrigerende hjelpemidler etter artikkel 9 (3) og 9 (4) enten ved direkte utlevering til arbeidstakeren, ved refundering av arbeidstakerens nødvendige kostnader eller ved utbetaling av en generell lønnsforhøyelse.

EU-domstolen bemerker at direktivet kun fastsetter minimumskrav. Selv om det følger av artikkel 9 og 4 at arbeidstakeren ikke skal pålegges en ytterligere økonomisk byrde, kan nasjonal rett gi arbeidstakeren mulighet til å legge ut for spesielle hjelpemidler som arbeidsgiveren senere skal refundere. Arbeidstaker kan også velge å få hjelpemidlene direkte fra arbeidsgiveren. I tillegg kan arbeidsgiver gi arbeidstakeren en lønnsforhøyelse tilsvarende de nødvendige kostnadene for spesielle hjelpemidler, enten som refusjon for allerede anskaffede briller, men også slik at arbeidstakeren kan kjøpe utstyret etter å ha mottatt pengene. Dette gjelder ikke et fast lønnstillegg som er ment å dekke vanskeligheter knyttet til arbeidet, når det ikke er spesifikt ment å dekke kostnadene etter artikkel 9 (3).

EU-domstolens konklusjon

Uttrykket «spesielle synskorrigerende hjelpemidler» i direktiv 90/270/EØF artikkel 9 (3) omfatter briller som særlig skal korrigere og forhindre synsproblemer knyttet til arbeid på dataskjerm. «Spesielle synskorrigerende hjelpemidler» er ikke begrenset til hjelpemidler som utelukkende kan brukes i en arbeidsrelatert sammenheng.

Arbeidsgiver oppfyller sin plikt til å utlevere spesielle synskorrigerende hjelpemidler etter artikkel 9 (3) og 9 (4) ved direkte utlevering til arbeidstakeren eller refundering av arbeidstakerens nødvendige kostnader, men ikke ved utbetaling av en generell lønnsforhøyelse.

Direktiv 90/270/EØF er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XVIII (Helse og sikkerhet på arbeidsplassen, arbeidsrett og lik behandling av menn og kvinner). Artikkel 9 er gjennomført i forskrift 6. desember 2011 nr. 1355 om organisering, ledelse og medvirkning § 14-4.

(C-392/21)

BR