Sakens bakgrunn

Et fransk par, GV og hennes partner, var bosatt i Frankrike og jobbet i Luxembourg. Paret registrerte partnerskapet i Frankrike i 2015.

Partneren til GV døde i en arbeidsulykke i Luxembourg i 2016. GV søkte om gjenlevendepensjon i Luxembourg samme året, men fikk avslag. Avslaget ble begrunnet med at partnerskapet ikke var registrert i Luxembourg. Det var ikke nok å vise til registreringen i Frankrike.

GV klaget avgjørelsen helt til kassasjonsdomstolen i Luxembourg, som er den foreleggende domstolen.

EU-domstolens vurdering

EU-domstolen vurderer om TEUV artikkel 45 og forordningens artikkel 7 er til hinder for en nasjonal regel som krever at partnerskapet må være registrert i vertsmedlemsstaten for rett til gjenlevendepensjon, i tilfeller der partnerskapet er gyldig inngått i en annen medlemsstat.

EU-domstolen fastslår at TEUV artikkel 45 og forordningens artikkel 7 forbyr enhver diskriminering på grunn av nasjonalitet. En nasjonal lovbestemmelse er indirekte diskriminerende dersom den er egnet til å berøre vandrende arbeidstakere mer enn nasjonale arbeidstakere. Dette gjelder ikke når forskjellen er objektivt begrunnet og er forholdsmessig til målet som forfølges, se C-437/17 (omtalt i EUR-2019-12-6).

Nasjonal lovgivning i den gjeldende saken bestemmer at partnerskap registrert i en annen medlemsstat kun blir anerkjent etter søknad. Partnerskapet blir derved oppført i vertsstatens register. Partnerskap inngått i vertsstaten blir derimot registrert automatisk. EU-domstolen fastslår at dette er indirekte forskjellsbehandling basert på nasjonalitet, ettersom statsborgere fra andre medlemsstater kommer dårligere ut.

Deretter undersøker EU-domstolen om forskjellsbehandlingen er objektivt begrunnet og forholdsmessig. Det er legitimt for en medlemsstat å forsikre seg om at den som krever gjenlevendepensjon, faktisk er den gjenlevende partneren. Den aktuelle pensjonen er en offentlig finansiert ordning, som utdeles til den gjenlevende partneren når den andre partneren dør i en arbeidsulykke.

Selv om målet er legitimt, må den nasjonale lovgivningen være egnet til å sikre oppnåelsen av målet på en konsekvent og systematisk måte, se C-169/07 (omtalt i EUR-2009-6-2).

Etter den nasjonale lovbestemmelsen er det valgfritt å få partnerskapet, som er inngått i en annen medlemsstat, registrert hos vertsstaten. Siden registeringen ikke er obligatorisk, kan den ikke anses å være nødvendig for å kontrollere om partnerskap inngått i en annen medlemsstat oppfyller vertsstatens materielle krav. EU-domstolen bemerker at en slik løsning ikke er konsekvent.

Et offisielt dokument utstedt av kompetente myndigheter i medlemsstaten som partnerskapet ble inngått i, bør være tilstrekkelig dokumentasjon på at vedkommende faktisk er gjenlevende partner. Dette gjelder med mindre det finnes konkrete holdepunkter for tvil om dokumentets gyldighet. Ved slik tvil, kan vertsstaten innhente opplysninger fra de myndighetene som har registrert partnerskapet.

EU-domstolens konklusjon

TEUV artikkel 45 og forordning (EU) nr. 492/2011 artikkel 7 er til hinder for en nasjonal regel som krever at partnerskapet må være registrert i vertsmedlemsstaten for å få utbetalt gjenlevendepensjon, i tilfeller der partnerskapet er gyldig inngått i en annen medlemsstat.

Forordning (EU) nr. 492/2011 er inntatt i EØS-avtalens vedlegg V (Fri bevegelighet for arbeidstakere), og gjennomført i norsk rett gjennom lov 14. desember 2012 nr. 81 (EØS-arbeidstakarlova). TEUV artikkel 45 tilsvarer EØS-avtalen artikkel 28.

(C-731/21)

IHT