Sakens bakgrunn

Saken gjelder en tvist mellom D.V. (heretter «advokat») og M.A. (heretter «forbruker»). Forbrukeren og advokaten inngikk fem avtaler om levering av juridiske tjenester. Det var avtalt en fast timepris på 100 euro, og advokathjelpen ble gitt mellom 2018 og 2019. Advokaten sendte to fakturaer i 2019 for tjenestene. Da advokaten ikke mottok det utestående salæret, tok hun saken til retten.

Saken gikk hele veien opp til Lietuvos Aukščiausiasis Teismas (litauisk høyesterett), som er den foreleggende domstolen. EU-domstolen vurderer overordnet om et vilkår om fast timespris på 100 euro mellom en forbruker og en advokat er i strid med artikkel 4 nr. 2, når vilkåret ikke er individuelt forhandlet. Avtalene inneholdt ikke informasjon om kostnader eller forventet tidsbruk.

EU-domstolens vurdering

Første spørsmål

Aller først vurderer EU-domstolen om prisvilkåret utgjør «avtalens hovedgjenstand» etter artikkel 4 nr. 2.

Vilkår som utgjør «avtalens hovedgjenstand» og som er formulert på en «klar og forståelig måte» er unntatt fra urimelighetsprøving etter artikkel 4 nr. 2. EU-domstolen fastslår at dette unntaket skal tolkes strengt. Uttrykket «avtalens hovedgjenstand» må tolkes autonomt og ta hensyn til konteksten og lovgivningen som kontraktsvilkåret inngår i, se C-186/16 (omtalt i EUR-2017-15-3).

Ifølge EU-domstolen vil prisvilkåret utgjøre «avtalens hovedgjenstand» mellom en forbruker og en advokat om levering av juridiske tjenester etter artikkel 4 nr. 2.

Andre spørsmål

Deretter vurderer EU-domstolen om prisvilkåret er formulert på en «klar og forståelig måte».

Kravet innebærer at avtalen skal være gjennomsiktig og skal tolkes bredt. Det er ikke nok at vilkåret er grammatisk forståelig. Prisvilkåret skal konkret beskrive hvordan det vil fungere, slik at forbrukeren er i stand til å anslå hvilke økonomiske konsekvenser avtalen vil ha, se blant annet C-186/16 (omtalt i EUR-2017-15-3).

Den nasjonale domstolen må vurdere om forbrukeren har fått all informasjon som er av betydning for vedkommendes forpliktelser, slik at forbrukeren kan anslå de økonomiske konsekvensene av avtalen før den inngås, se C-125/18.

EU-domstolen fastslår at prisvilkåret i denne saken ikke er formulert på «en klar og forståelig måte» da den ikke gjør det mulig for forbrukeren å anslå hva som ville bli det totale beløpet for tjenesten.

Kravet om at vilkåret må være formulert på en «klar og forståelig måte» må tolkes i lys av informasjonen som var tilgjengelig ved kontraktsinngåelsen. EU-domstolen bemerker at selgeren ikke kan ha en plikt til å informere om den endelige kostnaden, når den beror på fremtidige hendelser som selgeren ikke kan forutsi. Selgeren skal allikevel sørge for at forbrukeren er klar over at slike hendelser kan inntreffe, og hvilke konsekvenser det kan medføre med tanke på varigheten av tjenestene.

Forbrukeren skal informeres om de relevante momentene for å vurdere den omtrentlige kostnaden av juridiske tjenester. Informasjonen kan gis som et estimat over forventet antall timer eller minimum timer som må brukes for å yte en bestemt tjeneste.

Tredje spørsmål

EU-domstolen tar så stilling til om avtalen er urimelig etter artikkel 3 nr. 1 dersom den er i strid med artikkel 4 nr. 2.

Et vilkår som ikke er formulert på en «klar og forståelig måte» blir ikke automatisk urimelig, med mindre medlemsstaten har valgt en slik løsning i sin nasjonale rett. Ellers er manglende gjennomsiktighet et moment i den helhetlige urimelighetsvurderingen, se C-621/17.

Fjerde spørsmål

Til slutt vurderer EU-domstolen om artikkel 6 nr. 1 og artikkel 7 nr. 1 er til hinder for at den nasjonale domstolen kan gjenopprette situasjonen forbrukeren ville ha vært i uten å ha inngått den urimelige avtalen, selv om det vil innebære at advokaten ikke mottar noe vederlag for ytelsene. Alternativet er om det er adgang til å erstatte det urimelige prisvilkåret med en nasjonal bestemmelse om maksimumssats for advokatsalær eller etter rettens eget skjønn.

Når et kontraktsvilkår er urimelig, skal den nasjonale domstolen gjenopprette den rettslige og faktiske sitasjonen forbrukeren ville ha vært i uten det urimelige avtalevilkåret, se C-438/16.

Artikkel 6 nr. 1 utelukker anvendelsen av det urimelige kontraktsvilkåret med mindre forbrukeren gjør en innsigelse mot dette. Det er kun det urimelige vilkåret som skal annulleres, så lenge det rettslig sett er mulig og i overensstemmelse med nasjonal rett å opprettholde resten av avtalen, se C-269/19 (omtalt i EUR-2020-22-6).

Dersom hele avtalen må oppheves, og dette vil ha særlig skadelige virkninger for forbrukeren, kan den nasjonale domstolen erstatte det urimelige vilkåret med en deklaratorisk bestemmelse i nasjonal rett, se C-269/19 (omtalt i EUR-2020-22-6). Den deklaratoriske bestemmelsen skal ikke gi den nasjonale domstolen mulighet til å fastsette beløpet etter eget skjønn. Videre bemerker EU-domstolen at den omstendighet at opphevelsen av avtalen vil ha negative økonomiske konsekvenser for forbrukeren, ikke i seg selv er nok til å konstatere at disse er spesielt skadelige, se C-125/18.

I den gjeldende saken var det ikke mulig å gjenopprette den situasjonen som forbrukeren ville ha vært i, siden de juridiske tjenestene allerede var ytt. I en slik situasjon går gjenopprettelsen ut på at forbrukeren ikke trenger å betale vederlaget i henhold til prisvilkåret.

EU-domstolens konklusjon

EU-domstolen konkluderer med at artikkel 4 nr. 2 i direktiv 93/13/EØF er til hinder for et prisvilkår i en avtale mellom en forbruker og en advokat om levering av juridiske tjenester som bare inneholder informasjon om den faste timeprisen. Et avtalevilkår som ikke er formulert på «en klar og forståelig måte» etter artikkel 4 nr. 2 er ikke automatisk urimelig etter artikkel 3 nr. 1.

Artikkel 6 nr. 1 og artikkel 7 nr. 1 er ikke til hinder for at en avtale settes til side, selv om konsekvensen vil bli at advokaten ikke mottar noe salær for tjenester som allerede er ytt. Den nasjonale domstolen kan ikke erstatte det urimelige prisvilkåret etter eget skjønn. EU-domstolen åpner unntaksvis opp for at det urimelige kontraktsvilkåret blir erstattet med en deklaratorisk bestemmelse, eller en bestemmelse som anvendes ved gjensidig samtykke mellom partene. Dette gjelder bare dersom en annullering av avtalen vil ha særlig ugunstige konsekvenser for forbrukeren.

Direktiv 93/13/EØF om urimelige vilkår i forbrukeravtale er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XIX om forbrukervern. Direktivet er gjennomført i norsk rett ved lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer § 37 og lov 9. januar 2009 nr. 2 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv.

(C-395/21)

IHT