Sakens bakgrunn

Ti forskere inngikk hver sin treårige kontrakt med universitetet i Perugia og fikk senere kontraktene forlenget med to år. Da de anmodet universitetet om fast ansettelse, fikk de avslag. Forskerne anket avslagene og anførte at resultatet var i strid med rammeavtalen som ble iverksatt ved direktiv 1999/70/EF. Sakene er anket til øverste forvaltningsdomstol i Italia, som er den foreleggende domstolen.

EU-domstolens vurdering

Tiltak for å hindre misbruk

De første spørsmålene gjelder rammeavtalens § 5 om tiltak for å hindre misbruk av midlertidig ansettelse. Det første spørsmålet er om § 5 (1) er til hinder for en nasjonal lovgivning som lar universiteter inngå treårige kontrakter med forskere som kan forlenges med to år, uten at verken inngåelsen eller forlengelsen er betinget av objektive omstendigheter.

Rammeavtalens § 5 pålegger medlemsstatene å treffe tiltak for å fastsette objektive eller absolutte vilkår for gjentatte midlertidige arbeidsavtaler. EU-domstolen bemerker at bestemmelsen kun gjelder etterfølgende midlertidige arbeidsforhold, se C-326/19. Inngåelsen av forskernes opprinnelige treårskontrakt er derfor ikke omfattet av rammeavtalens § 5 (1). Men dersom kontrakten forlenges, er det tale om gjentatte midlertidige arbeidsavtaler, og avtalene vil være omfattet av bestemmelsen. Rammeavtalens formål om å hindre misbruk av midlertidig ansettelse fremmes ved at medlemsstatene pålegges å sikre arbeidstakerne en minimumsbeskyttelse. Det er likevel opp til medlemsstatene hvordan de vil oppnå formålet i hver enkelt sektor, så lenge de vedtar minst ett av tiltakene som oppstilles i § 5 (1) (a) til (c).

Den italienske bestemmelsen som regulerer midlertidig ansettelse av forskere, tillater kun at en midlertidig arbeidskontrakt forlenges én gang. Dermed er tiltaket i § 5 (1) (c) allerede innført. Innføring av tiltaket i § 5 (1) (a) om krav om objektive grunner som berettiger fornyelse av midlertidige arbeidsavtaler etter § 5 (1) (a) er dermed overflødig, og dessuten ikke et egnet tiltak. Det følger av universitetssektorens karakter at en eventuell forlengelse av arbeidsforholdet må vurderes i lys av forskerens kvalifikasjoner og universitetets behov.

EU-domstolen finner at § 5 ikke er til hinder for nasjonal lovgivning som gjør det mulig for universiteter å inngå treårige midlertidige forskerkontrakter som kan forlenges.

EU-domstolen vurderer deretter om § 5 er til hinder for en nasjonal lovgivning som fastsetter en maksimal samlet varighet for midlertidige kontrakter samme forsker kan inngå med ulike universiteter og institusjoner.

Formålet med den aktuelle regelen i Italia er ikke å begrense varigheten av hver enkelt midlertidige kontrakt, men den totale varigheten av samtlige midlertidige kontrakter. Dette tilsvarer tiltaket som oppstilles i rammeavtalens § 5 (1) (b).

Det er opp til den nasjonale domstolen å bedømme om de midlertidige stillingene i dette tilfellet brukes til å oppfylle universitetenes behov for nye forskere til ulike midlertidige prosjekter, eller om de misbrukes til å fylle alminnelige faste forsknings- og undervisningsbehov.

EU-domstolen konkluderer med at rammeavtalens § 5 ikke er til hinder for en nasjonal lovgivning som fastsetter den samlede varigheten av midlertidige ansettelseskontrakter en og samme forsker kan inngå med ulike universiteter og institusjoner.

Prinsippet om likebehandling

De siste spørsmålene gjelder rammeavtalens § 4 om likebehandlingsprinsippet. Den foreleggende domstolen har stilt to spørsmål som gjelder forskjellsbehandling av ulike kategorier av midlertidig ansettelse. EU-domstolen uttaler at likebehandlingsprinsippet i rammeavtalen utelukkende gjelder forskjellsbehandling mellom midlertidig ansatte og fast ansatte som er i sammenlignbare situasjoner. Eventuell forskjellsbehandling mellom ulike kategorier av midlertidig ansettelse er derfor ikke omfattet av § 4.

Siste spørsmål gjelder bruk av ulike typer midlertidige forskerkontrakter, hvor bare forskere som har inngått den ene typen kontrakter eller er fast ansatt, har mulighet til å bli lektor, mens forskere som har inngått den andre kontraktstypen ikke får samme mulighet, selv om de har samme vitenskapelige kvalifikasjoner og utfører samme arbeidsoppgaver. Den foreleggende domstolen lurer på om nasjonal lovgivning som tillater slike forskjeller mellom midlertidige ansettelseskontrakter er i strid med likebehandlingsprinsippet i rammeavtalens § 4.

EU-domstolen påpeker at forskjellsbehandling mellom arbeidstakere som begge er midlertidig ansatte ikke er omfattet av rammeavtalens likebehandlingsprinsipp. Men forskjellsbehandlingen mellom fast ansatte og midlertidig ansatte forskere med den kontraktstypen som ikke gir mulighet for å bli lektor, reguleres av bestemmelsen.

For å avgjøre om forskerne utfører tilsvarende arbeid, må det gjøres en helhetsvurdering av arbeidets art, utdanningskrav og arbeidsforhold for å se om de befinner seg i sammenlignbare situasjoner. Paragraf 4 åpner for forskjellsbehandling så lenge den begrunnes i objektive grunner. Det er ikke tilstrekkelig at forskjellsbehandlingen begrunnes med at den er fastsatt i lov eller tariffavtale, se C-652/19. Kravet om objektiv begrunnelse innebærer tvert imot at forskjellsbehandlingen må begrunnes i konkrete omstendigheter og at det må kunne etterprøves om behandlingen oppfyller et reelt behov som er egnet og nødvendig for å oppnå det forfulgte formålet.

EU-domstolen konkluderer med at rammeavtalens § 4 er til hinder for en nasjonal lovgivning som gir forskere med fast ansettelse mulighet for å bli lektor, mens forskere som er midlertidig ansatt ikke får samme mulighet, når de har samme vitenskapelige kvalifikasjoner og utfører sammenlignbart arbeid.

EU-domstolens konklusjon

EU-domstolen konkluderer med at rammeavtalens § 5 ikke er til hinder for nasjonal lovgivning som tillater treårige midlertidige forskerkontrakter med mulighet for forlengelse, så lenge det stilles krav til maksimalt antall ganger avtalene kan fornyes. Bestemmelsen er heller ikke til hinder for en begrensning av den samlede varigheten av midlertidige ansettelseskontrakter.

Likebehandlingsprinsippet i § 4 gjelder kun forskjellsbehandling mellom fast og midlertidig ansatte. En regel om at forskere med fast ansettelse kan bli lektorer, mens midlertidig ansatte forskere med tilsvarende kvalifikasjoner ikke kan det, er i strid med likebehandlingsprinsippet.

Direktiv 1999/70/EF om rammeavtalen om midlertidig ansettelse inngått mellom EFF, UNICE og CEEP, er inntatt i EØS-avtalen vedlegg XVIII (Helse og sikkerhet på arbeidsplassen, arbeidsrett og lik behandling av menn og kvinner) og gjennomført i norsk rett ved lov 17. juni 2005 nr. 62 (arbeidsmiljøloven) § 14-9.

(C-40/20 og C-173/20)

ÅE