Sakens bakgrunn

Det portugisiske selskapet Caxamar driver i hovedsak med salting, tørking og nedfrysning av fiskerivarer og akvakulturprodukter. Mellom 2016 og 2018 foretok de investeringer for å utvide virksomheten. Fordi selskapet trodde at kostnadene knyttet til disse investeringene var berettiget til skattefordeler etter den nasjonale skatteloven, trakk Caxamar betydelige beløp fra sin skattepliktige inntekt i perioden. Skattemyndigheten korrigerte selskapsskatten etter en kontroll, og belastet dem med en tilleggsskatt og kompensasjonsrenter. Skatteetaten kom til at investeringene ikke var berettigede skattefordeler etter den nasjonale skatteloven sammenholdt med forordning (EU) nr. 651/2014 og vedlegg I til TEUV. Caxamar anla så sak hos den portugisiske voldgiftsretten for skatterettslige saker, som er den foreleggende domstolen.

EU-domstolens vurdering

Etter portugisisk skattelovgivning i samsvar med forordning (EU) nr. 651/2014, er investeringsprosjekter knyttet til økonomisk virksomhet innenfor fiskeri- og havbrukssektoren, primær landbruksproduksjon og foredling og markedsføring av landbruksproduktene oppført i TEUV vedlegg I ikke omfattet av skattelettelse. Spørsmålet for EU-domstolen er om forordning (EU) nr. 651/2014 artikkel 1 og 2 skal tolkes slik at foredling av fiskerivarer og akvakulturprodukter utgjør «bearbeiding og markedsføring av landbruksvarer».

Etter forordning (EU) nr. 651/2014 artikkel 1 (3) (c), er «støtte tildelt i sektoren for bearbeiding og markedsføring av landbruksvarer» i visse tilfeller ikke underlagt forordningens virkeområde.

EU-domstolen starter med å si at «bearbeiding av landbruksvarer» etter forordningens artikkel 2 (10) omfatter «en prosess der en landbruksvare omdannes til en annen landbruksvare». «Landbruksvare» omfatter en rekke produkter oppført i TEUV vedlegg I, «med unntak av fiskeri- og akvakulturprodukter». Sluttproduktet i den aktuelle saken er derfor ikke «landsbruksprodukt» etter TEUV, og derfor ikke unntatt forordningens virkeområde etter artikkel 1 (3) (c).

EU-domstolen uttaler at dette er irrelevant, ettersom forordning (EU) nr. 651/2014 har en selvstendig definisjon av «landbruksprodukt», som uttrykkelig ekskluderer fiskeri- og akvakulturprodukter som omfattes av den felles markedsordningen i forordning (EU) nr. 1379/2013.

Etter forordning (EU) nr. 651/2014 artikkel 1 (3) (a) får ikke direktivet anvendelse på «støtte tildelt i fiskeri- og akvakultursektoren, som er omfattet av europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1379/2013».

EU-domstolen ser på om aktivitetene i den konkrete saken er omfattet av forordning (EU) nr. 1379/2013. Etter artikkel 2 og artikkel 5 (a) og (d) gjelder forordningen all bearbeidingsvirksomhet som angår levende vannorganismer som kommer fra enhver form for fiske og akvakultur, og særlig foredlingsvirksomhet som fører til produksjon av saltet, frossen og avsaltet torsk. Produksjonen i den konkrete sak er omfattet av forordning (EU) nr. 1379/2013, og er derfor unntatt fra virkeområdet for forordning (EU) nr. 651/2014.

EU-domstolens konklusjon

EU-domstolen kommer til at bearbeiding av fiskeri- og akvakulturprodukter ikke utgjør en «bearbeiding av landbruksvarer» som er unntatt virkeområdet til forordning (EU) nr. 651/2014 etter dens artikkel 1 (3) (c), men er utelukket fra anvendelsesområdet ettersom det er en virksomhet som tilhører fiskeri- og akvakultursektoren etter artikkel 1 (3) (a).

Forordning (EU) nr. 651/2014 (Gruppeunntaksforordningen) er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XV Statsstøtte punkt 1j, og er gjennomført i norsk rett ved forskrift 2. januar 2023 nr. 4 om registrering av offentlig støtte. Fiskeri- og landbruksprodukter er i utgangspunktet ikke omfattet av EØS-avtalens regler, jf. EØS art. 8 nr. 3. I dette utgangspunktet er det en rekke modifikasjoner.

(C-23/22)

MJT