Sakens bakgrunn

P.I er en tredjelandsborger som søkte asylbeskyttelse i Litauen i 2019. Søknaden ble begrunnet med at han var utsatt for straffeforfølgning i hjemlandet grunnet sin «politiske oppfatning». Det hele startet med at han inngikk en kontrakt om kjøp av aksjer med et selskap i 2010. Selskapets eier har forbindelser til maktstrukturer i hjemlandet, herunder etterretningstjenestene. P.I ba om å få pengene tilbake da selskapet ikke oppfylte sin del av kontrakten. Like etter ble det åpnet en straffesak mot han, på initiativ fra selskapets eier. I 2015 måtte P.I gi fra seg store deler av selskapet.

Straffesaken ble henlagt i januar 2016, men ble gjenåpnet da P.I forsøkte å gå til sak for å forsvare seg mot den ulovlige overtakelsen av selskapet. Gjenåpningen skjedde på bakgrunn av en vitneforklaring, gitt av en person som var knyttet til de nye eierne av P.Is selskap. P.I ble straffedømt og varetektsfengslet, i tillegg til at han ble fratatt siste andel av selskapet.

Litauiske myndigheter avslo asylsøknaden med begrunnelse om at han ikke ble straffeforfulgt for sin politiske oppfatning. P.I har bragt saken inn for Lietuvos vyriausiasis administracinis teismas (Litauens øverste forvaltningsdomstol), som er den foreleggende domstolen. P.I påstår at han blir straffeforfulgt fordi han gjør motstand mot en gruppe mennesker som har innflytelse på staten gjennom korrupsjon.

EU-domstolens vurdering

EU-domstolen vurderer om «politisk anskuelse» i artikkel 10 (1) (e) og (2) omfatter søksmål for å forsvare sine økonomiske interesser mot ikke-statlige aktører som handler ulovlig, når disse aktørene gjennom korrupsjon kan bruke statens repressive tiltak til skade for asylsøkeren.

Etter artikkel 13 skal en medlemsstat gi asylstatus til de som oppfyller vilkårene i artikkel 9 og 10. For å bli regnet som flyktning, må asylsøkeren ha en velbegrunnet frykt for å bli straffeforfulgt i hjemlandet, på grunn av for eksempel «politisk anskuelse», se også artikkel 2 (d). I artikkel 10 (1) (e) er «politisk anskuelse» definert som: «det forhold, at en person har en bestemt mening, overbevisning eller tro med hensyn til anliggender, der vedrører de i artikel 6 definerede aktører, der kan stå bag forfølgelse, og deres politik eller metoder, uanset om ansøgeren har handlet i overensstemmelse med denne mening, overbevisning eller tro». Det avgjørende er at aktøren som står bak forfølgelsen mener at asylsøkeren har en slik oppfatning – uavhengig av om vedkommende faktisk har det, se artikkel 10 (2). Ikke-statlige aktører kan også stå bak forfølgelsen dersom staten ikke beskytter individet mot dette, se artikkel 6 (c).

Det følger av ordlyden i artikkel 10 at «politisk anskuelse» skal tolkes bredt. En slik tolkning støttes av UNHCR, som har presisert at «ytringene» kan knytte seg til statsapparatet, regjeringen, samfunnet eller politikk. Retten til ytringsfrihet i Charterets artikkel 11, som tilsvarer EMK artikkel 10, støtter også en bred tolkning. Det følger av EMDs praksis at ytringsfriheten står særlig sterkt når ytringene er av offentlig interesse, herunder korrupsjon i offentlig forvaltning, se EMD-2008-27510-2 CASE OF PERINCEK v. SWITZERLAND og EMD-2008-29097-J CASE OF NADTOKA v. RUSSIA. «Politisk anskuelse» gjelder derfor alle ytringer og oppfatninger som kan utgjøre grunnlag for forfølgelse, fordi de forfølgende aktørene anser disse handlingene som en motstand mot deres politikk eller metoder.

Når medlemsstatene vurderer om asylsøkeren kan bli forfulgt for sine politiske oppfatninger, skal vurderingen gjøres ut ifra hvordan slike «ytringer» kan oppfattes i asylsøkerens hjemland. Det skal sees hen til de politiske, rettslige, historiske og sosiokulturelle forholdene i det gjeldende landet.

Straffeforfølgelse for «politisk anskuelse» kan derfor omfatte et tilfelle som i den gjeldende saken, hvor ikke-statlige aktører kan bruke statens repressive midler på grunn av korrupsjon. Det er uten betydning at søksmålet var begrunnet i asylsøkerens personlige økonomiske interesser.

EU-domstolen bemerker at medlemsstatene ikke må stille altfor strenge beviskrav, men ta hensyn til omstendighetene i saken. Det kan være særlig vanskelig å gi direkte bevis for at myndighetene i hjemlandet kan oppfatte en viss handling som en «politisk anskuelse» se direktivets artikkel 4 (5). Medlemsstatene skal derfor vurdere om det er troverdig at asylsøkeren kan bli forfulgt for en «politisk anskuelse».

EU-domstolens konklusjon

«Politisk anskuelse» i artikkel 10 (1) (e) og (2) omfatter forsøk av en asylsøker på å forsvare sine økonomiske interesser ved hjelp av rettsmidler mot ikke-statlige aktører som handler ulovlig, når disse aktørene gjennom korrupsjon kan bruke statens repressive tiltak til skade for asylsøkeren. Dette gjelder så langt de forfølgende aktørene oppfatter denne handlingen som en motstand mot deres politikk eller metoder.

Direktiv 2011/95/EU er ikke inntatt i EØS-avtalen. Dommen kan likevel være relevant ved tolkningen av uttrykket «politisk oppfatning» i lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) § 28 (1) a.

(C-280/21)

BR