Sakens bakgrunn

LG er et statlig litauisk selskap som både forvalter jernbanenettet og driver jernbanetransport i Litauen. I 1999 inngikk LG en avtale med oljeselskapet Orlen Lietuva AB om å transportere råolje fra Litauen til blant annet Latvia, hvor LG skulle bruke den korteste ruta mellom landene (heretter «den korte ruta»). Selskapet LDZ ble brukt som underleverandør for transporten i Latvia. Orlen var LGs viktigste kunde. I 2008 oppsto det en tvist mellom LG og Orlen, slik at LG hevet avtalen i juli.

September samme år ble det funnet en feil på jernbanesporet, slik at LG stanset all trafikk på den korte ruta. LG oppnevnte også en undersøkelseskommisjon som fant at feilen skyldtes slitasje, og at trafikken ikke kunne starte før reparasjonsarbeidet var over. Deretter fjernet LG store deler av jernbanesporet på den korte ruta. Samtidig forhandlet LDZ og Orlen om en avtale som skulle erstatte den mellom Orlen og LG, og LDZ søkte om tillatelse til å drive jernbanetransport i Litauen.

I januar 2009 inngikk Orlen og LG en ny kontrakt som skulle vare frem til 2024, uten at Orlen brøt forhandlingene med LDZ. Forhandlingene med LDZ stoppet imidlertid i 2010, ettersom det ble klart at LG ikke ville reparere den korte ruta innen nærmeste fremtid. LDZ trakk derfor tillatelsessøknaden.

Kommisjonen innledet sak mot LG og fant at selskapet hadde misbrukt sin dominerende stilling på markedet etter TEUV artikkel 102, ved å fjerne sporet på store deler av den korte ruta. Kommisjonen fant at LG opererte på to markeder: forvaltning av jernbanenett og jernbanetransport av råolje. LG hadde et lovlig monopol på det første markedet, mens det hadde en dominerende stilling på det andre.

Vedtaket ble for det første begrunnet med at LG var klar over forhandlingsprosessen mellom Orlen og LDZ. For det andre hadde selskapet fjernet jernbanesporet i all hast uten nødvendig finansiering. Videre var LG klar over at man ville miste Orlen som kunde dersom sporet ble gjenoppbygget. I tillegg hadde LG overtalt myndighetene til ikke å gjenoppbygge sporet. Fjerningen av sporet var egnet til å hindre eller gjøre det meget vanskelig for LDZ å komme inn på det litauiske markedet. Den eneste muligheten for LDZ til å konkurrere med LG uten den korte ruta, ville være å bruke en rute som gikk langt fra deres logistiske base i Latvia. I tillegg ville LDZ være avhengig av LGs forvaltning av jernbanenettet. Kommisjonen fant derfor at LDZ var utsatt for en betydelig kommersiell risiko som selskapet ikke var villig til å ta.

Kommisjonens vedtak ble opprettholdt i Underretten, men boten ble satt noe ned. Dommen ble anket videre til EU-domstolen.

EU-domstolens vurdering

LG hevder at Underretten gjorde en feil ved å ikke anvende vilkårene i C-7/97 Bronner (omtalt i EUR-1998-20-3) for å konstatere misbruk. Den nevnte saken gjaldt spørsmålet om det foreligger misbruk av markedsmakt der det dominerende foretaket nekter å gi tilgang til infrastruktur som det selv har utviklet og forvalter.

Innledningsvis bemerker EU-domstolen at TEUV artikkel 102 forbyr foretak å misbruke sin dominerende stilling på markedet, og at slike foretak har et særlig ansvar for å ikke svekke konkurransen. Det følger av fast praksis at misbruksvilkåret er et objektivt konsept, og at alle sider ved saken skal vurderes, se C-152/19 P, Deutsche Telekom mot Kommisjonen.

Det følger av C-7/97 Bronner at for å konstatere misbruk må det nye selskapet være utelukket fra å konkurrere på markedet som det ønsker å komme inn på, uten at det finnes noen objektiv begrunnelse. Videre må infrastrukturen være absolutt nødvendig for selskapet for å kunne drive sin virksomhet, fordi det ikke finnes noen andre reelle eller potensielle alternativer til denne infrastrukturen. EU-domstolen bemerker at disse vilkårene var knyttet til de særlige omstendighetene i saken, slik at de ikke har overføringsverdi til denne saken. Bronner omhandler de tilfellene der det dominerende foretaket nekter andre å bruke sin infrastruktur, og reserverer det for sin bruk alene. LG fjernet derimot hele sporet, og kunne derfor heller ikke bruke det selv. Videre påpeker EU-domstolen at vilkårene i Bronner gjelder der det dominerende foretaket selv har utviklet og eier infrastrukturen. I denne saken har LG kun forvaltningsansvar, mens den litauiske staten både eier og finansierer jernbanenettet. I tillegg er LG lovpålagt å gi andre tilgang til jernbanenettet. Det er altså flere grunner til at Bronner-vilkårene ikke kan anvendes.

EU-domstolen finner at Underretten gjorde rett i ikke å anvende C-7/97 på denne saken, og at misbruket må konstateres på et annet vis.

For øvrig avvises de resterende anførslene til LG, både på prosessuelt grunnlag og fordi de er basert på en feiltolkning av Underrettens premisser.

EU-domstolens konklusjon

EU-domstolen avviser anken.

TEUV artikkel 102 tilsvarer EØS-avtalen artikkel 54, som har dannet mønster for lov 5. mars 2004 nr. 12 om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger (konkurranseloven) § 11.

(C-42/21 P)

BR