Sakens bakgrunn

Norge har siden 50-tallet hatt en støtteordning for norske sauebønder med formål å fremme sauehold som en viktig del av norsk landbruk og produksjon av kvalitetsull. Ordningen ble fastsatt i forskrift i 1993, som siden har blitt erstattet og revidert flere ganger. Forskriften fra 2008 er gjeldende i dag. Den nye forskriften er mer generelt utformet, og overlater til Landbruksdirektoratet å gi rundskriv om hvordan ordningen skal gjennomføres. Norsk ull klassifiseres etter systemet Norsk Ullstandard, som utgjør grunnlag for betaling til bonden. I 2017 ble støtteordningen endret, slik at den kun omfatter de elleve høyeste kvalitetsklassene av de tidligere 16. Dette var et resultat av forhandlinger mellom staten og jordbruket. Støtten utbetales gjennom ullstasjonene Norilia og Fatland. Norilia er eid av det norske statlige Nortura SA.

De britiske selskapene G. Modiano Limited og Standard Wool klaget inn Norges støtteordning til ESA, med påstand om at den var i strid med EØS-avtalens artikkel 61. Klagerne påsto også at endringene i støtteordningen i 2008 utgjorde en så vesentlig endring av støtteordningen at det utgjorde en ny støtte. ESA konkluderte med at støtteordningen utgjør eksisterende støtte som ble iverksatt før EØS-avtalens ikrafttredelse.

10. januar 2022 anla G. Modiano Limited og Standard Wool søksmål om opphevelse av ESAs vedtak av 9. november 2021.

EFTA-domstolens vurdering

Ifølge EØS-avtalens artikkel 62 (1) skal alle bestående statsstøtteordninger, altså ordninger fra før EØS-avtalen trådte i kraft, granskes for å fastslå om de er forenlige med statsstøttereglene i artikkel 61. Ifølge ODA-avtalens protokoll 3 del II artikkel 1 (c) omfatter «ny støtte» også endringer i eksisterende støtte, men dette gjelder kun vesentlige endringer, se T-69/18. Endringer som bare er av formell eller administrativ karakter regnes altså ikke som «ny støtte».

Saksøkerne påstår for det første at ESA gjorde en feil ved å konkludere med at støtteordningen utgjorde eksisterende støtte. Følgende forhold innebar ifølge saksøkerne vesentlige endringer: ordlydsendringer i de tidligere forskriftene, Norturas oppkjøp av Norilia, Landbruksdirektoratets rundskriv, ny forskrift i 2008 og fjerning av støtte for de fem laveste kvalitetsklassene. ESA anfører at endringene kun er av formell og administrativ karakter. EFTA-domstolen finner det ikke påvist at noen av disse endringene innebar en vesentlig endring av støtteordningen siden den ble innført i 1993.

Saksøkerne påstår for det andre at ESA ikke oppfylte begrunnelsesplikten som er fastsatt i ODA-avtalen artikkel 16. EFTA-domstolen bemerker at ESA må formidle de faktiske og rettslige forhold som har avgjørende betydning for vedtaket, på en slik måte at vedtakets adressat og domstolen gjøres kjent med vedtakets grunnlag, se E-21/13. I dette tilfellet er det tilstrekkelig at begrunnelsen angir grunnlaget for at ESA ikke anser ordningen for å utgjøre ulovlig statsstøtte. EFTA-domstolen finner at ESAs begrunnelse for vedtaket oppfylte begrunnelsesplikten. I denne sammenhengen mente saksøkerne også at ESA ikke tok i betraktning all relevant informasjon fremlagt av saksøkerne i klagen. EFTA-domstolen bemerker at saksøkerne ikke har oppfylt sin bevisbyrde.

Saksøkerne påstår for det tredje at ESA unnlot å undersøke og vurdere i hvilken grad selskapene som opererer ullmottakene mottok ulovlig støtte. EFTA-domstolen avviser denne påstanden fordi vurderingen av sakens første påstand ikke påviste feil i ESAs lov-anvendelse.

Saksøkerne påstår for det fjerde at ESA ikke undersøkte og vurderte de negative konkurransevirkningene av støtteordningen. Påstanden baserer seg på antakelsen om at ullstasjonene mottar kvalitetsull til lavere pris enn markedspris. EFTA-domstolen finner at saksøkerne ikke har påvist tilstrekkelige faktiske indikasjoner på den påståtte forvridningen av konkurransen til å reise objektiv tvil om støtteordningens lovlighet.

EFTA-domstolens konklusjon

EFTA-domstolen forkaster anken. EFTA-domstolen slutter seg altså til ESAs konklusjon om at ordningen utgjør eksisterende støtte og dermed ikke er i strid med EØS-avtalen.

Saksøkerne er to britiske selskaper, og søksmålet ble sendt inn i 2021. Som følge av Brexit inngikk EU og Storbritannia en overgangsavtale som bestemte at Storbritannia blant annet var bundet av EØS-avtalen. EFTA-landene anså Storbritannia som et EU-land frem til overgangsperioden utløp 31. desember 2020. Når de britiske selskapene likevel fikk gå til søksmål for EFTA-domstolen, er det fordi ODA-avtalen artikkel 36 åpner for at private parter utenfor EØS kan anlegge sak for EFTA-domstolen, se Oversikt over EØS-retten av Arnesen m.fl. s. 580 med eksempler.

(E-1/22)

ÅE