Sakens bakgrunn

Forbrukervernforeningen Verein für Konsumenteninformation (VKI) saksøkte UniCredit Bank Austria AG (UCBA) fordi bankens kredittavtale ikke ga rett til reduksjon av behandlingskostnader som var uavhengige av avtalens varighet ved førtidig tilbakebetaling av lånet. Den øverste domstolen i Østerrike har forelagt saken for EU-domstolen.

EU-domstolens vurderinger

Spørsmålet er om nasjonal lovgivning som begrenser forbrukerens rett til reduksjon av den samlede kredittkostnaden ved førtidig tilbakebetaling til kun å omfatte renter og kostnader som er avhengig av avtalens varighet, er i strid med direktivets artikkel 25 (1).

Artikkel 25 (1) pålegger medlemsstatene å sikre at forbrukere kan innfri sine kredittforpliktelser før avtalen utløper, og at de da har rett til en reduksjon i kredittkostnadene for den gjenværende delen av avtalens løpetid.

Vurderingen av hva slags kostnader som faller inn under «forbrukerens samlede kredittkostnader» i artikkel 25 (1) skal tolkes vidt. Ifølge direktiv 2014/17/EU artikkel 4 (13) og direktiv 2008/48/EF artikkel 3 (g), inkluderes alle kostnader som forbrukeren skal betale i forbindelse med kredittavtalen og som er kjent for kredittgiver. Enkelte kostnader omfattes ikke, som avgifter eller gebyrer til notar eller tinglysingskostnader. Det er opp til den nasjonale domstol å vurdere om kostnadene omfattes av begrepet. Domstolen har tidligere vist i sak C-383/18 (omtalt i EUR-2020-2-5) at det ikke er mulig å fastslå den nøyaktige rekkevidden av begrepet i direktiv 2008/48/EF artikkel 16, og at det samme gjelder for direktiv 2014/17/EU artikkel 25 (1).

EU-domstolen understreker at definisjoner i forbrukerrettighetslover bør samsvare og komplettere hverandre for å sikre rettsvisshet og et høyt beskyttelsesnivå for forbrukerne, se artikkel 1 og fortalepunkt 19, 20 og 15.

Ifølge EU-domstolen har artikkel 25 (1) ikke som formål å sette forbrukeren i samme situasjon som om kredittavtalen var inngått med kortere løpetid, mindre beløp eller andre vilkår. Det sentrale er å tilpasse avtalen til omstendighetene ved den førtidige tilbake-betalingen. Dermed mener EU-domstolen at kostnader som forbrukeren må betale til kreditor eller tredje-part for tjenester utført på tidspunktet for førtidig tilbakebetaling og som er uavhengig av avtalens løpetid, ikke omfattes av retten til reduksjon i artikkel 25 (1).

Hvis reduksjonen av de samlede kredittkostnader begrenses til kostnader som avhenger av avtalens løpetid, er det en risiko for at forbrukerens rett undermineres dersom kredittgiveren ensidig definerer hva slags kostnader som avhenger av avtalens løpetid. Det er og en risiko for at forbrukeren pålegges høyere engangsutgifter på avtaleinngåelsestidspunktet, da dette minimerer kostnader avhengig av avtalens løpetid, se C-383/18.

Forbrukere og domstoler har vanskeligheter med å fastslå om kostnader er avhengig av avtalens løpetid eller ikke. EU-domstolen påpeker at kredittgivere og kredittformidlere har en opplysningsplikt før avtaleinngåelse etter direktivets artikkel 14 (1) og (2) som omfatter en plikt til å gi opplysninger om hvorvidt kostnadene er engangs- eller løpende kostnader. Dette gir forbrukeren muligheten til å kontrollere om kostnadene objektivt sett er avhengig av avtalens løpetid eller ikke.

EU-domstolen kommer til at reduksjon av de samlede kredittkostnadene begrenses til å omfatte kostnader som er avhengig av avtalens løpetid. Medlemsstatene må sørge for at kostnader som pålegges forbrukeren uavhengig av avtalens varighet, ikke objektivt sett kan betraktes som godtgjørelse for kreditor for midlertidig bruk av kapital eller tjenester som ennå ikke var levert til forbrukeren ved tidspunktet for den førtidige tilbakebetalingen, og som dermed berettiger reduksjon etter 25 (1).

EU-domstolens konklusjon

Forbrukerens rett til reduksjon i de samlede kredittkostnadene ved førtidig tilbakebetaling av lånet etter artikkel 25 (1) i boliglånsdirektivet omfatter ikke kostnader som er uavhengige av avtalens varighet.

Direktiv 2014/17/EU er innlemmet i EØS-avtalens vedlegg XIX (Forbrukervern), og gjennomført i norsk rett ved lov 18. desember 2020 nr. 146 (finansavtaleloven) og lov 16. desember 2022 nr. 91 (låneformidlingsloven). Det kan virke som om dommen står i kontrast til C-383/18 som omhandlet retten til reduksjon ved førtidig tilbakebetaling i forbrukerkredittdirektivet.

(C-555/21)

IHT