Sakens bakgrunn

I sak C-323/21 søkte B om internasjonal beskyttelse i Tyskland, men fikk avslag fordi han allerede hadde søkt om internasjonal beskyttelse i Italia. Tyske myndigheter anmodet Italia om å ta tilbake ansvaret for B, og italienske myndigheter aksepterte anmodningen. Dette utløste en seksmånedersfrist for gjennomføring av overføringen. I mellomtiden reiste B til Nederland og søkte om internasjonal beskyttelse der. Nederland avslo også søknaden med samme begrunnelse som Tyskland, anmodet Italia om å ta tilbake ansvaret for B, og fikk aksept fra Italia. B dukket deretter opp vekselvis i Tyskland og Nederland og søkte igjen om internasjonal beskyttelse. Etter den første fristens utløp, oppsto det uenighet om hvilken medlemsstat som var ansvarlig for å behandle Bs søknad.

Tilsvarende søkte F i sak C-324/21 om internasjonal beskyttelse i Nederland, men hadde tidligere søkt i Italia. Da han søkte i Tyskland også, oppsto samme spørsmål som i førstnevnte sak. K i sak C-325/21 søkte om internasjonal beskyttelse i Frankrike, men fikk avslag fordi han allerede hadde søkt om internasjonal beskyttelse i Østerrike. Østerrikske myndigheter aksepterte anmodningen om å overta ansvaret, men i mellomtiden søkte K om internasjonal beskyttelse i Nederland og fikk samme behandling.

Sakene foranlediget to prejudisielle spørsmål. Raad van State (øverste domstol i forvaltningsrettslige saker i Nederland) er foreleggende domstol.

EU-domstolens vurdering

Første spørsmål

Det første spørsmålet gjelder artikkel 29 og situasjonen hvor en frist for overføring av en tredjelandsstatsborger er begynt å løpe i forholdet mellom den anmodede medlemsstaten og en første anmodende medlemsstat, men personen i mellomtiden har søkt om internasjonal beskyttelse i en tredje medlemsstat som den anmodede stat også har akseptert overføring fra. Spørsmålet er om ansvaret for å behandle personens søknad går over til den første anmodende medlemsstaten ved den første fristens utløp. Den foreleggende domstolen ønsker også opplyst hvilke konsekvenser utløpet av fristen har for den tredje medlemsstaten.

En søknad om internasjonal beskyttelse skal kun behandles av én medlemsstat. Dersom søkeren befinner seg i en annen medlemsstat enn den som skal behandle søknaden, skal søkeren ifølge artikkel 29 (1) overføres fra den anmodende medlemsstat til den ansvarlige medlemsstat «så snart som mulig og senest innen seks måneder» etter at medlemsstaten har etterkommet anmodningen om å overta eller ta tilbake ansvaret for vedkommende. Ansvaret går over fra den ansvarlige medlemsstaten til den anmodende medlemsstaten dersom overføringen ikke er gjennomført ved fristens utløp. Forordningen regulerer ikke tilfellet hvor søkeren i mellomtiden søker om internasjonal beskyttelse i en tredje medlemsstat.

Tilbaketakelsesprosedyren omfatter ifølge artikkel 23 og 24 personer som inngir en ny søknad i en annen medlemsstat både i tilfeller som i artikkel 20 (5) hvor det fortsatt ikke er avgjort hvilken medlemsstat som er ansvarlig for å behandle søknaden, og tilfeller som i artikkel 18 (1) (b) til (d) hvor ansvaret allerede er fastlagt. EU-domstolen legger til grunn at prosedyren retter seg mot både den andre og den tredje medlemsstaten personen inngir søknad til. Alle involverte medlemsstater må derfor overholde forordningens frister.

Hensynet bak seksmånedersfristen i artikkel 29 (1) er å gi den anmodende medlemsstaten og den anmodede medlemsstaten tid til å organisere overføringen. Forordningen fastsetter ingen samordningsmekanisme for suksessive søknader. Hver anmodende medlemsstat skal dermed forholde seg til en seksmånedersfrist fra datoen dens anmodning ble akseptert av den anmodede medlemsstaten, også når fristen for overføring av søkeren mellom en tredje medlemsstat og den anmodede allerede er begynt å løpe.

I tilfeller hvor søkeren unndrar seg, fastsetter artikkel 29 (2) at den anmodende medlemsstaten unntaksvis kan forlenge fristen til maksimalt 18 måneder. Unndragelse eller forsvinning kan ikke avbryte eller forlenge fristen ut over dette. Dermed fører heller ikke det at søkeren drar til en tredje medlemsstat og inngir en ny søknad om internasjonal beskyttelse, til at den første fristen for overføring avbrytes.

EU-domstolen konkluderer med at ansvaret for behandling av en søknad om internasjonal beskyttelse går over på den anmodende medlemsstaten idet fristen for overføring utløper, selv om søkeren i mellomtiden har inngitt en ny søknad i en tredje medlemsstat.

Etter at ansvaret har gått over til den første anmodende medlemsstaten, kan den tredje anmodende medlemsstaten framsette en anmodning til den nye ansvarlige medlemsstaten innen fristene som er fastsatt i artikkel 23 (2).

Annet spørsmål

Det andre spørsmålet gjelder artikkel 27 (1) sammenholdt med fortalepunkt 19 og situasjonen hvor en tredjelandsstatsborger har inngitt søknader om internasjonal beskyttelse suksessivt i tre medlemsstater. Spørsmålet er om søkeren i forbindelse med en klage i henhold til artikkel 27 (1) over overføringsvedtak til den første medlemsstaten, vedtatt av den tredje, kan påberope seg at ansvaret for behandlingen av søknaden har gått over til den andre av disse medlemsstatene etter vedtakelsen om overføring, som følge av utløpt frist for overføring.

Søkeren har ifølge artikkel 27 (1) rett til et effektivt rettsmiddel mot overføringsvedtak, i form av en klage eller overprøving av faktiske og rettslige forhold. I lys av utviklingen på forordningens område må søkeren kunne få prøvd overholdelsen av både prosessuelle regler og reglene om plassering av ansvar for å behandle søknaden.

EU-domstolen har tidligere fastslått at søkeren også kan påberope seg omstendigheter som er inntruffet etter at overføringsvedtaket ble fattet, se C-194/19 (omtalt i EUR-2021-7-6). Slike omstendigheter kan for eksempel være utløpet av fristene i artikkel 29.

EU-domstolens konklusjon

Artikkel 29 i Dublin III-forordningen skal tolkes slik at ansvaret for behandlingen av en søknad om internasjonal beskyttelse går over til den anmodende medlemsstaten som følge av utløpet av fristene for overføring i artikkel 29, selv om personen i mellomtiden har inngitt en ny søknad i en tredje medlemsstat, og den anmodede medlemsstaten har akseptert en anmodning om tilbaketakelse også fra denne medlemsstaten.

Artikkel 27 (1) sammenholdt med fortalepunkt 19 og Chartrets artikkel 47 skal tolkes slik at en tredjelandsstatsborger som suksessivt har inngitt søknad om internasjonal beskyttelse i tre medlemsstater, har rett til et effektivt rettsmiddel i den tredje av disse medlemsstatene som gjør det mulig å påberope seg at ansvaret for behandlingen av søknaden har gått over til den andre av disse medlemsstatene som følge av utløpet av overføringsfristen fastsatt i artikkel 29.

Forordning (EU) nr. 604/2013 gjelder som norsk lov, jf. utlendingsloven § 32 (4). Dette har sin bakgrunn i Avtale mellom Norge og Island og Det europeiske fellesskap om kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad som fremlegges i Norge, Island eller en medlemsstat.

(C-323/21 til C-325/21)

ÅE