Sakens bakgrunn

Det tyske selskapet Monz har et designvern for sitt sykkelsete i Tyskland, som ble registrert i 2011. Designet er kun registrert med et bilde av undersiden som illustrasjon:

I 2016 sendte selskapet Büchel en ugyldighetserklæring til DPMA (den tyske patent- og varemerkemyndighet) om designvernet til Monz, med anførsel om at designet ikke oppfylte vilkårene for registrering. Büchel påstår at undersiden av sykkelsetet ikke er synlig ved vanlig bruk av sykkelen, ettersom «synlighet» er et krav for å registrere designet på bestanddeler. DPMA avviste erklæringen i 2018, men avgjørelsen ble anket. Saken står for Bundesgerichtof (føderaldomstol i Tyskland), som er den foreleggende domstolen.

EU-domstolens vurdering

EU-domstolen tolker artikkel 3 (3) og (4) om at en bestanddel i et sammensatt produkt må være synlig for å bli registrert som et design. Det første spørsmålet er om «synlighet» enten skal vurderes ut ifra bestemte betingelser for bruken av det sammensatte produktet, eller om det er tilstrekkelig at det er objektivt mulig å gjenkjenne designet. I den forbindelse vurderer EU-domstolen hva som skal betegnes som sluttbrukerens «normale bruk» av et sammensatt design.

EU-domstolen bemerker at sykler er sammensatte produkter etter artikkel 1 (c), og at et sykkelsete derfor er en bestanddel etter artikkel 3 (3). En bestanddel er nytt og har individuell karakter – som er kravene for registrering – når to vilkår er oppfylt. Det relevante vilkåret i gjeldende sak er at «bestanddelen ... fortsatt er synlig under normal bruk av produktet», se artikkel 3 (3) (a). Utseendet til bestanddelen skal derfor ikke bli utvisket sett sammen med resten av produktet, se C-123/20. Videre følger det av fortalens punkt 12 at beskyttelsen ikke omfatter de elementene i bestanddelen som ikke er synlige etter montering.

Det er ikke tilstrekkelig å gjøre en abstrakt vurdering av om bestanddelen er synlig, uten å vurdere den konkrete bruken av produktet. Bestanddelen trenger imidlertid ikke å være synlig til enhver tid mens produktet er i bruk. Hvorvidt en bestanddel er synlig, skal vurderes ut ifra synsvinkelen til både sluttbrukeren og en tredjeperson.

EU-domstolen vurderer deretter om hva som utgjør «normal bruk». «Normal bruk» er definert som «sluttbrukerens anvendelse, med unntak av vedlikehold, service eller reparasjon» i artikkel 3 (4). Spørsmålet er om «normal bruk» svarer til den bruken som enten er tilsiktet av produsenten eller designeren av bestanddelen, produsenten eller designeren av det sammensatte produktet eller sluttbrukerens sedvanlige bruk av produktet.

Den tyske versjonen bruker uttrykket «bruk i overensstemmelse med sitt formål» («bestimmungsgemäße Verwendung»). De andre språkversjonene bruker imidlertid uttrykket «normal bruk», blant annet den engelske, franske, spanske og italienske. Dette tilsier at bestanddelen skal være synlig under «normal» eller «sedvanlig» bruk. EU-domstolen viser til Kommisjonens innlegg, som påpeker at «normal» eller «sedvanlig» bruk vanligvis vurderes ut ifra hensikten til produsenten eller designeren av det sammensatte produktet. Kommisjonen bemerker imidlertid at EU-lovgiver i dette direktivet mente å vise til sluttbrukerens sedvanlige bruk av produktet. Vurderingen skal derfor ikke utelukkende baseres på produsentenes eller designernes hensikt.

Artikkel 3 (4) presiserer ikke hvilken type bruk som er omfattet, slik at bestemmelsen kan tolkes bredt. «Normal bruk» omfatter både den sedvanlige bruken av produktet, og tilknyttede handlinger som er sedvanlige fra sluttbrukerens perspektiv. Dette gjelder blant annet transport og oppbevaring av produktet.

EU-domstolens konklusjon

«Synlighet» i artikkel 3 (3) og (4) skal vurderes ut ifra en normal bruk av det sammensatte produktet, der bestanddelen skal være synlig selv etter å ha blitt montert på resten av produktet. Bestanddelens synlighet under «normal bruk» skal vurderes ut ifra synspunktet til forbrukeren og en tredjeperson. «Normal bruk» omfatter både den primære bruken av produktet og tilknyttede handlinger som sluttbrukeren anser som sedvanlige. Dette gjelder ikke vedlikehold, service eller reparasjon.

Direktiv 98/71/EF er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XVII (Opphavsrett) og gjennomført i norsk rett ved lov 14. mars 2003 nr. 15 om beskyttelse av design (designloven). Foruten å avklare vurderingstemaet for bestanddelens synlighet under «normal bruk», er dommen også illustrerende for viktigheten av å vurdere de ulike språkversjonene under tolkningsprosessen.

(C-472/21)

BR