Sakens bakgrunn

Saken gjelder en tvist mellom K.D. og forsikringsselskapet Towarzystwo Ubezpieczeń Ż S.A («TUZ») om tilbakebetaling av forsikringspremie. Forsikringspremien gjelder en gruppelivsforsikringskontrakt knyttet til et investeringsfond, omtalt som en «unit linked-gruppeavtale». K.D. ble forsikret gjennom gruppeavtalen som var et samarbeid mellom forsikringsselskapet TUZ og banken Y, som var forsikringstaker. Gruppeavtalen ble utarbeidet av TUZ, mens markedsføring og administrasjon av avtalen ble gjort av banken Y.

Formålet med avtalen var å samle inn og investere månedlig betalte forsikringspremier gjennom et investeringsfond etablert på disse premiene. Beløpet ble konvertert til andeler i investeringsfondet og investert i sertifikater utstedt av et investeringsselskap. Sertifikatene var basert på aktiva knyttet til gruppeavtalen, og verdiøkningen ble beregnet på en indeks.

Hvis forsikringsavtalen ble avsluttet før utløpet av gyldighetsperioden, skulle TUZ gi kompensasjon til den forsikrede tilsvarende nåverdien av investeringsfondsandelen, fratrukket konverteringsgebyr.

Da K.D. ble kjent med at hennes andel i investeringsfondet var mye lavere enn beløpet hun hadde betalt i forsikringspremie, sa hun opp avtalen og krevde tilbakebetaling av premiene fra TUZ. Den foreleggende domstolen i saken er Sąd Rejonowy dla Warszawy-Woli w Warszawie, første instans i Polen.

EU-domstolens vurdering

Første spørsmål

Første spørsmål er om «urimelig handelspraksis» i direktiv 2005/29/EF artikkel 3 (1) omfatter tilfeller der et forsikringsselskap har utarbeidet en unit linked-gruppeavtale som er så uklar og upresis at forbrukeren, som har inngått avtalen etter å ha fått tilbudet fra en annen virksomhet, som er forsikringstakende virksomhet, ikke kan forstå forsikringens art, oppbygging og tilhørende risikoer.

Begrepet «urimelig handelspraksis» i artikkel 2 (d) er vidt. Enhver handling eller framstilling av næringsdrivende «direkte knyttet til» å fremme salg av et «produkt» til forbrukerne, utgjør handelspraksis. EU-domstolen utdyper at «direkte knyttet til» omfatter ethvert tiltak i forbindelse med kontraktsinngåelse, mens «produkt» er definert som alle varer og tjenester i artikkel 2 (c). Begrepet «næringsdrivende» inkluderer enhver fysisk eller juridisk person som driver handelspraksis, inkludert når denne praksisen utføres av et annet foretak som handler på vegne av denne, se de forente saker C-143/20 og C-213/20.

Når en forbruker inngår en unit linked-gruppeavtale oppstår det en individuell forsikringsavtale mellom forsikringsselskapet og forbrukeren. Virksomheten som tilbyr forbrukeren å delta i gruppeavtalen, i dette tilfellet banken Y, utgjør en forsikringsformidlingsvirksomhet etter direktiv 2002/92/EF. Dette innebærer at forbrukeren som vurderer å inngå unit linked-gruppeavtale skal motta de opplysninger som kreves etter artikkel 36 (1) i direktiv 2002/83/EF om livsforsikring for avtaleinngåelse.

Når det gjelder unit linked-gruppeavtaler må det gis opplysninger om vesentlige kjennetegn ved de aktiva som avtalen er basert på. Dette inkluderer for eksempel en beskrivelse av aktivaenes økonomiske og rettslige karakter på en klar, presis og forståelig måte. Det inkluderer likevel ikke nødvendigvis en detaljert og uttømmende beskrivelse av alle investeringsrisikoer knyttet til aktivaene som danner grunnlaget for avtalen.

Forsikringsselskapet er ansvarlig for å gi informasjon om kontrakten til den forsikringstakende virksomheten, og denne har igjen plikt til å formidle dette til forbrukeren. Opplysningene kan gis til forbrukeren gjennom en standardavtale, så lenge den blir gitt til forbrukeren i tilstrekkelig tid før avtaleinngåelsen.

EU-domstolen påpeker at en handelspraksis er urimelig hvis to vilkår er oppfylt. For det første må praksisen utelate vesentlige opplysninger som er nødvendige for en forbruker. For det andre må utelatelsen føre til at forbrukeren tar en transaksjonsbeslutning som han ellers ikke ville tatt. Det samme gjelder når opplysningene presenteres på en uklar, uforståelig, tvetydig eller uhensiktsmessig måte.

Andre spørsmål

Når det gjelder ansvar for en urimelig handelspraksis, kan både den næringsdrivende som handler for egen vedkommende forretning og den andre virksomheten, som handler på vegne av førstnevnte, holdes ansvarlig. Dette gjelder så lenge begge omfattes av definisjonen «næringsdrivende» i artikkel 2 (b), se C-391/12 (omtalt i EUR-2013-17-6).

Hvis forsikringsselskapet har utformet standardkontrakten på en villedende måte og overført den til forbrukeren før inngåelse av gruppeavtalen, vil forsikringsselskapet i utgangspunktet være ansvarlig for den urimelige handelspraksisen. Dette ansvaret berører imidlertid ikke den andre virksomhetens ansvar for andre urimelige handelspraksiser som kan være direkte relatert til forbrukerens avtaleinngåelse i unit linked-gruppeavtalen.

Tredje spørsmål

Det tredje spørsmålet er om nasjonale regler som gir forbrukere rett til å gå fra avtaler som er inngått som en konsekvens av urimelig handelspraksis, er i strid med direktiv 2005/29/EF artikkel 3 (2) og artikkel 13.

EU-domstolen tar først stilling til om artikkel 3 (2) hindrer medlemsstatene fra å gi forbrukerne en slik rett som sanksjon ved urimelig handelspraksis. Det fremgår av bestemmelsens ordlyd at det er medlemsstatene som regulerer avtalens gyldighet, da generell avtalerett ikke er harmonisert i EU, se C-922/19. I fortalen punkt 9 står det at direktivet ikke gjelder for nasjonale kontraktsrettslige bestemmelser eller enkeltsaker fremmet av personer som har lidd skade som følge av urimelig handelspraksis.

Ifølge artikkel 5 (1) er urimelig handelspraksis forbudt. Medlemsstatene har en skjønnsmargin med hensyn til reguleringen av sanksjonene ved brudd på artikkel 5 (1), så lenge den er i overensstemmelse med artikkel 11 og 13, jf. C-109/17. Sanksjonene må være tilstrekkelige og effektive til å bekjempe urimelig handelspraksis, eksempelvis søksmål for å stanse slik praksis, se C-109/17.

Dersom nasjonal rett ikke gir forbrukeren rett til å gå fra en kontrakt som er inngått som følge av urimelig handelspraksis, skal nasjonale rettsinstanser vurdere om de utelatte opplysningene har påvirket forbrukerens vilje til å inngå avtalen og om forbrukerens samtykke til å bli bundet av en slik avtale er mangelfull, se de forente sakene C-143/20 og C-213/20.

EU-domstolens konklusjon

«Urimelig handelspraksis» i artikkel 3 (1) omfatter tilfeller der et forsikringsselskap har utarbeidet en unit linked-gruppeavtale som er så uklar og upresis at forbrukeren, som har inngått avtalen etter å ha fått tilbud fra en annen virksomhet, som er forsikringstakende virksomhet, ikke kan forstå forsikringens art, oppbygging og tilhørende risikoer. Det er forsikringsselskapet som er ansvarlig for en slik urimelig handelspraksis.

Artikkel 3 (2) er ikke til hinder for nasjonal rett som gir forbrukeren rett til å gå fra en avtale som er inngått som følge av urimelig handelspraksis.

Direktiv 2005/29/EF er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XIX (Forbrukervern), og gjennomført i norsk rett ved lov 9. januar 2009 nr. 2 (markedsføringsloven).

(C-208/21)

IHT