Sakens bakgrunn

En syrisk statsborger hadde visum i Litauen som var gyldig til 2017. I løpet av 2017 reiste hun fra Syria til Nederland, hvor hun søkte asyl. Etter Dublin III-forordningens artikkel 12 var Litauen medlemsstaten som var ansvarlig for å behandle søknaden. Derfor anmodet nederlandske myndigheter litauiske myndigheter om å overta ansvaret for behandling av asylsøknaden hennes, noe litauiske myndigheter aksepterte. En konsekvens av dette var at hun skulle overføres til Litauen.

En måned etter at kvinnen ankom Nederland, giftet hun seg med en tredjelandsstatsborger som hadde fått asyl der. Kvinnen var gravid da hun innga asylsøknaden og ektefellen er barnets far.

Kvinnen ba om å få søknaden behandlet i Nederland, men nederlandske myndigheter vedtok å ikke behandle søknaden.

Kvinnen har anlagt sak med påstand om at vedtaket skal annulleres, fordi det er i strid med forordningens regler og ikke tar i betraktning hennes daværende ufødte barns beste. Rechtbank Den Haag (domstol i førsteinstans) er foreleggende domstol.

EU-domstolens vurdering

Første spørsmål

Dublinforordningen artikkel 16 gir medlemsstater som i utgangspunktet ikke er ansvarlige for å behandle søknaden en skjønnsmessig adgang til å føre sammen familiemedlemmer på grunn av et avhengighetsforhold mellom dem. Familiemedlemmene som omfattes av bestemmelsen er søkerens «barn, bror, søster eller forelder» som har lovlig opphold i en av medlemsstatene.

Det første spørsmålet EU-domstolen vurderer er om denne bestemmelsen kommer til anvendelse på et avhengighetsforhold mellom enten asylsøker og dennes ektefelle som har lovlig opphold i medlemsstaten hvor søknaden er inngitt, eller mellom søkerens ufødte barn og søkerens ektefelle, som er far til barnet.

Ifølge C-245/11 (omtalt i EUR-2012-18-5) omfatter begrepet «annet familiemedlem» i tilsvarende bestemmelse i Dublin II-forordningen en større personkrets. Men begrepet er ikke videreført i Dublin III. Ordlyden i artikkel 16 (1) omfatter utelukkende søkerens avhengighetsforhold med de personene som listes opp. Et avhengighetsforhold mellom søkerens barn og barnets «barn, bror, søster eller forelder» er heller ikke omfattet av ordlyden.

Annet spørsmål

Det andre spørsmålet er om forordningens artikkel 17 (1) er til hinder for at en medlemsstats lovgivning pålegger nasjonale myndigheter å behandle en søknad om internasjonal beskyttelse inngitt av en tredjelandsborger, når søkeren var gravid på tidspunktet for inngivelsen av søknaden, selv om kriteriene fastsatt i forordningens kapittel III utpeker en annen medlemsstat som ansvarlig for behandlingen av søknaden, med henvisning til barnets beste.

En søknad om internasjonal beskyttelse skal kun behandles av én medlemsstat. Hvilken medlemsstat som er ansvarlig, utpekes etter kriteriene i forordningens kapittel III. Et unntak fra denne regelen finnes i artikkel 17 (1), som sier at en medlemsstat kan beslutte å behandle en søknad, selv om denne ikke er ansvarlig medlemsstat etter hovedregelen.

EU-domstolen fastslo i C-661/17 at artikkel 6 om barnets beste ikke pålegger en medlemsstat som ikke er ansvarlig etter hovedregelen, å behandle søknaden i henhold til artikkel 17 (1) av hensyn til barnets beste. Men artikkel 17 er en bestemmelse som åpner for at medlemsstatene kan utøve retten til å yte internasjonal beskyttelse, også der de ikke er pålagt det. Det er derfor ingenting i veien for at en medlemsstat behandler søknaden med den begrunnelse at det vil være til barnets beste.

Den aktuelle bestemmelsen i nederlandsk rett sier at det skal tas hensyn til et ufødt barn som om barnet allerede var født. Ifølge den foreleggende rett innebærer dette at nederlandske myndigheter er pålagt å benytte seg av den skjønnsmessige adgangen til å behandle en søknad om internasjonal beskyttelse i artikkel 17 (1) når søknaden er inngitt av en gravid tredjelandsstatsborger, selv om kriteriene i forordningens kapittel III utpeker en annen ansvarlig medlemsstat. EU-domstolen overlater til den foreleggende rett å vurdere om nederlandske myndigheter har tilsidesatt nasjonal rett ved å ikke behandle den gravide søkerens søknad.

EU-domstolens konklusjon

Artikkel 16 (1) kommer ikke til anvendelse når det er et avhengighetsforhold mellom enten en søker om internasjonal beskyttelse og dennes ektefelle som har lovlig opphold i medlemsstaten hvor søknaden er inngitt, eller mellom søkerens ufødte barn og søkerens ektefelle, som er far til barnet.

Artikkel 17 (1) er ikke til hinder for at en medlemsstats lovgivning med henvisning til barnets beste pålegger de kompetente myndigheter å behandle en søknad om internasjonal beskyttelse som er inngitt av en tredjelandsstatsborger, når denne var gravid på tidspunktet for inngivelsen av søknaden, selv om en annen medlemsstat er ansvarlig etter forordningens kapittel III.

Forordning (EU) nr. 604/2013 gjelder som norsk lov, jf. utlendingsloven § 32 (4). Dette har sin bakgrunn i Avtale mellom Norge og Island og Det europeiske fellesskap om kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad som fremlegges i Norge, Island eller en medlemsstat.

(C-745/21)

ÅE