Sakens bakgrunn

I 2016 fastslo Kommisjonen at det forelå et kartell mellom 15 internasjonale lastebilprodusenter, som utgjorde en samlet og vedvarende overtredelse av TEUV artikkel 101 og EØS-avtalens artikkel 53. Overtredelsen bestod blant annet i hemmelige avtaler om pris på lastebiler i EØS, i perioden 1997 til 2011. Saksøkerne, som hadde kjøpt lastebiler av Daimler AG, led økonomisk tap som følge av kartellvirksomheten i form av overprising. Saksøkerne anla erstatningssøksmål mot Daimler. Juzgado de lo Mercantil no. 3 de Valencia (handelsdomstol nr. 3 i Valencia, Spania) er foreleggende domstol.

EU-domstolens vurdering

Første spørsmål

Spørsmålet er om en nasjonal regel der partene må dekke egne sakskostnader ved delvis medhold, med mindre det foreligger ulovlig atferd, er i strid med retten til full erstatning for økonomisk tap som følge av brudd på konkurransereglene etter direktivets artikkel 3 og TEUV artikkel 101.

Skadelidte skal ha full erstatning for tap som oppstår ved brudd på konkurransereglene, se forente saker C-295/04 til C-298/04 og direktiv 2014/104/EU. Retten til full erstatning omfatter ikke sakskostnadene. Men effektivitetsprinsippet kan legge føringer for nasjonale regler om sakskostnader. Spørsmålet er om den nasjonale prosessregelen gjør det umulig eller uforholdsmessig vanskelig å kreve erstatning for tap som følge av brudd på konkurransereglene.

Den foreleggende domstolen har trukket paralleller til C-224/19 og C-259/19, der EU-domstolen fant at en nasjonal regel om fordeling av sakskostnader kunne være en vesentlig hindring for forbrukeren i å håndheve reglene om urimelige kontraktsvilkår. Til dette bemerker EU-domstolen at rettspraksis om direktiv 93/13/EØF ikke har overføringsverdi til saker om direktiv 2014/104/EU. Forbrukerdirektivet skal beskytte forbrukere som en svak medkontrahent, mens erstatningsdirektivet gir skadelidte visse verktøy for å gjenopprette maktbalansen i en erstatningssak. Et problem med erstatningskrav basert på kartellvirksomhet er at skadevolder sitter på opplysninger som beviser erstatningskravet. Direktivet pålegger derfor medlemsstatene å innføre regler som gjør det mulig å utjevne informasjonsasymmetrien. Eksempelvis kan skadelidte be domstolene om å pålegge skadevolder å dele relevante bevis med skadelidte etter artikkel 5. Hvorvidt maktbalansen mellom partene blir utjevnet, beror på om skadelidte benytter seg av verktøyene i direktivet.

EU-domstolen bemerker at skadelidte med rimelighet kan pålegges å dekke egne sakskostnader ved delvis medhold, så lenge sakskostnadene kan tilregnes den skadelidte. Dette kan for eksempel skyldes urimelig høye erstatningskrav. Dermed er ikke den nasjonale regelen i gjeldende sak i strid med effektivitetsprinsippet.

Annet spørsmål

Spørsmålet er om direktiv 2014/104/EU artikkel 17 (1) gir nasjonal domstol adgang til å fastsette det økonomiske tapet etter skjønn, enten på grunn av informasjonsasymmetri eller på grunn av uovervinnelige vanskeligheter med erstatningsutmålingen, fordi det er flere kartelldeltakere.

Artikkel 17 (1) gir kun adgang til å fastsette det økonomiske tapet etter et rettslig skjønn dersom det er praktisk umulig eller uforholdsmessig vanskelig å beregne omfanget av en konstatert skade. Det er derfor ikke nok å vise til at det er usikkerhet knyttet til beregningen av skadeomfanget. Det faktum at partene ikke har samme tilgang til informasjon om erstatningskravet, er ikke en god nok grunn til å beregne skaden etter rettens skjønn; det kan være like vanskelig å beregne skaden selv om partene har lik informasjon.

Artikkel 5 må sees i sammenheng med artikkel 17. Skadelidte skal kunne be skadevolder om å fremlegge opplysninger. Utfallet av en slik begjæring er viktig for å vurdere adgangen til å beregne skaden ut ifra et skjønn. Den nasjonale domstolen må vurdere om det er praktisk umulig eller uforholdsmessig vanskelig å beregne skaden basert på det samlede bevisgrunnlaget. Dersom slike vanskeligheter skyldes skadelidtes passivitet, skal ikke den nasjonale domstolen fastsette skadeomfanget for å hjelpe skadelidte. Det at skadevolder i gjeldende sak delte opplysninger med skadelidte på eget initiativ, er irrelevant ved vurderingen av om den nasjonale domstolen kan beregne skaden ut ifra et rettslig skjønn. Bevisene skadevolder fremlegger er kun et bidrag til det samlede bevisgrunnlaget, som den nasjonale domstolen skal basere vurderingen sin på.

EU-domstolen vurderer deretter betydningen for beregningen av skaden av at skadelidte kun har rettet erstatningskrav mot én av kartelldeltakerne. Skadelidte skal ha adgang til å be øvrige kartelldeltakere om tilgang til bevis i henhold til artikkel 5, selv om erstatningskravet ikke er rettet mot dem. Dette fordi kartelldeltakerne hefter solidarisk, se C-451/18. Men heller ikke dette forholdet er direkte relevant for vurderingen av om nasjonal domstol kan beregne skaden etter skjønn.

EU-domstolens konklusjon

En nasjonal regel der partene må dekke egne sakskostnader ved delvis medhold, med mindre det foreligger ulovlig atferd, er ikke i strid med direktivets artikkel 3 og TEUV artikkel 101.

Det forhold at skadevolder på eget initiativ har delt opplysninger med skadelidte, eller at erstatningskravet bare er rettet mot én av kartelldeltakerne, er ikke relevant ved vurderingen av om nasjonale domstoler kan fastsette skadeomfanget etter direktivets artikkel 17 (1). Denne vurderingen fordrer for det første at eksistensen av en skade er fastsatt. For det andre må det være umulig eller uforholdsmessig vanskelig å beregne omfanget av skaden.

Direktiv 2014/104/EU er ikke inntatt i EØS-avtalen, og det finnes ingen tilsvarende regler i norsk rett. Erstatningskrav for økonomisk tap grunnet kartellvirksomhet må derfor avgjøres etter alminnelig norsk erstatningsrett. En kan derfor lure på om skadelidte vil komme dårligere ut der saken går for domstolene i et EØS/EFTA-land som Norge enn der den går for en domstol i et EU-land. I næringsvirksomhet vil den vanlige reaksjonen til kartelldeltakernes kjøper være å øke prisene på egne tjenester dersom innkjøpsprisen øker. Dette fenomenet kalles «overveltning» i erstatningsrettslig terminologi, og betegner det forholdet at det økonomiske tapet blir veltet over på kundene til kjøper. Spørsmålet som oppstår er hvem som har rett til erstatning for den samme skaden: er det kjøper, eller kundene til kjøper? Det kan enten være et spørsmål om hvorvidt erstatningsvilkårene er oppfylt, eller et spørsmål om tapsutmåling. Det finnes ikke noe direkte svar på denne problematikken i norsk rett, og rettsteoretikere har tatt til orde for ulike løsninger. Se for eksempel Erling Hjelmeng, Privat håndhevelse av EØS-avtalens konkurranseregler, Fagbokforlaget s. 415-436 og Erik Monsen, «Fradrag for overvelting ved utmåling av erstatnings- og tilbakesøkingskrav?», Tidsskrift for erstatningsrett, 2007/3 s. 195-232. Direktivet på sin side behandler problematikken i kapittel IV om overveltning av overpriser. Foruten overveltningsproblematikken, kan det være vanskelig å beregne det nøyaktige tapet som følge av overprising. Mens artikkel 17 (1) gir nasjonale domstoler adgang til å beregne skaden etter et rettslig skjønn på visse vilkår, har vi ikke noen tilsvarende bestemmelse i norsk rett. Tvistemålsloven av 1915 § 191 hjemlet domstolens adgang til å fastsette skadeomfanget etter eget skjønn, men bestemmelsen ble ikke videreført i dagens tvistelov. Denne saken er en av mange saker mot lastebilkartellet, og noen av dem har blitt omtalt i Eurorett tidligere, se for eksempel EUR-2021-16-4 og EUR-2019-19-2. Det verserer også en norsk erstatningssak mellom Posten og lastebilkartellet.

(C-312/21)

BR