Sakens bakgrunn

Svenske myndigheter oppdaget i forbindelse med en fartskontroll at et kjøretøy eid av AI hadde en fartsskive som ikke hadde blitt kontrollert innenfor lovens tidsfrister. Kjøretøyet ble brukt til lasterom for egne snøscootere og fungerte som midlertidig privat bolig. Kjøretøyet har en lastekapasitet som overstiger 3,5 tonn.

Spørsmålet er om kjøretøyet er underlagt reguleringen i forordning (EF) nr. 561/2006. Svenske myndigheter hevder at kjøretøyet er omfattet av forordningen på grunn av kjøretøyets vekt, mens AI anfører at dette ikke er tilfelle fordi kjøretøyet brukes til ikke-kommersielle formål. Spørsmålet ble forelagt EU-domstolen av Hovrätten för Nedre Norrland (ankedomstol).

EU-domstolens vurdering

Spørsmålet er om kjøretøy som veier mer enn 7,5 tonn og brukes til midlertidig privat bolig og ikke-kommersielt lasterom, skal omfattes av begrepet «godstransport» i forordning (EF) nr. 561/2006 artikkel 2 (1) (a) og artikkel 3 (h).

Forordningen gjelder ifølge artikkel 2 (1) (a) og artikkel 4 (a) kjøretøy som transporterer gods og har en største tillatte masse som overstiger 3,5 tonn. En ordlydsfortolkning av artikkel 4 (a) som definerer «veitransport» som «enhver kjøring», sammenholdt med artikkel 2 (1) (a), betyr at ikke-kommersiell godstransport også er omfattet av forordningens virkeområde.

Etter artikkel 3 (h) gjelder ikke forordningen for kjøretøy som brukes til ikke-kommersiell godstransport med en største tillatte masse på mindre enn 7,5 tonn. Ifølge EU-domstolen innebærer dette at kjøretøy som har en største tillatte masse som overstiger 7,5 tonn, omfattes av forordningen.

Ved vurderingen av om et kjøretøy anses som «godstransport» i artikkel 2 (1) (a), er forhold som det at kjøretøyet brukes delvis til midlertidig privat bolig og oppbevaring av ikke-kommersielt gods, og hvordan kjøretøyet er registrert i det nasjonale veitrafikkregisteret, uten betydning. Det avgjørende er kjøretøyets «største tillatte masse» etter artikkel 2 (1) (b). Begrepet «største tillatte masse» er definert i artikkel 4 (m) som «største tillatte totalmasse, medregnet nyttelast, for kjøretøy under kjøring».

EU-domstolens tolkning av forordningen underbygges av forordningens formål om å forbedre trafikksikkerheten og sikre bedre kontroll og håndhevelse, jf. artikkel 1 og fortalepunkt 17. Dette formålet kan ikke begrenses til å kun gjelde kommersiell godstransport. Hvis all ikke-kommersiell godstransport ble unntatt fra forordningens virkeområde, ville dette true formålet med å forbedre trafikksikkerheten og fremme bedre kontroll og regelhåndhevelse, jf. forordning (EF) nr. 561/2006 artikkel 1 og forordning (EU) nr. 165/2014.

EU-domstolens konklusjon

Artikkel 2 (1) (a) i forordning (EF) nr. 561/2006 skal tolkes slik at kjøretøy som har en største tillatte totalmasse som overstiger 7,5 tonn og brukes til midlertidig privat bolig og ikke-kommersielt lasterom, skal omfattes av begrepet «godstransport».

Forordning (EF) nr. 561/2006 er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XIII (Transport), og gjennomført i norsk rett ved forskrift 2. juli 2007 nr. 877 om kjøre- og hviletid og fartsskriver for vegtransport i EØS. Forordning (EU) nr. 165/2014 er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XIII (Transport), og gjennomført i norsk rett ved lov 18. juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk (vegtrafikkloven) og forskrift 26. september 2018 nr. 1467 om fartsskriververksteder, se § 1 i forskriften.

(C-666/21)

IHT