Sakens bakgrunn

Anmodningen gjelder to saker mellom arbeidsformidlingen i Romania og arbeidstakerne IM og IG. Arbeidstakerne mottok utbetaling som lå utenfor medlemsstatens referanseperiode for dekning av utestående lønn ved arbeidsgivers konkurs. Arbeidsformidlingen krever tilbakebetaling av disse beløpene, og spørsmålet er om dette er i tråd med insolvensdirektivet. Curtea de Apel Bucuresti (appelldomstol i Romania) er foreleggende domstol.

EU-domstolens vurdering

Første spørsmål

EU-domstolen vurderer først om insolvensdirektivet er til hinder for nasjonal lovgivning som fastsetter perioden hvor garantiinstitusjonen skal dekke arbeidstakerens utestående lønnskrav, etter datoen for åpningen av arbeidsgiverens insolvensbehandling. Det er også spørsmål om direktivet hindrer nasjonal lovgivning som begrenser utbetalingen til en periode på tre måneder før eller etter denne datoen.

Lønnskravene som garantiinstitusjonen skal dekke, må være opptjent innenfor en periode før og/eller etter en dato fastsatt av medlemsstaten, jf. artikkel 3 og C-247/12. Derfor er det i tråd med direktivet å sette åpningen av insolvensbehandling mot arbeidsgiver som startdato for garantiperioden.

EU-domstolen tar deretter stilling til hvor lenge garantiinstitusjonen har plikt til å dekke arbeidstakerens utestående krav. Etter artikkel 4 (1) kan medlemsstatene begrense betalingsplikten, blant annet ved å fastsette en referanseperiode, jf. C-338/17. En referanseperiode gir garantiinstitusjonen et grunnlag for å fastsette arbeidstakerens gjennomsnittlige lønn. Referanseperioden kan ikke ha en kortere varighet enn seks måneder, jf. artikkel 4 (2).

Garantiinstitusjonens utbetalingsplikt kan inngå i referanseperioden. Direktivet krever at selve utbetalingsperioden for garantiinstitusjonen, må ha en minsteperiode på de tre siste månedene av arbeidsforholdet før og/eller etter datoen fastsatt i artikkel 3, jf. artikkel 4 (2).

Etter dette vil nasjonal lovgivning som begrenser garantiinstitusjonens dekning av arbeidstakerens lønnskrav til en periode på tre måneder, der referanseperioden har en utstrekning på seks måneder, samsvare med direktivet.

Andre spørsmål

Det andre spørsmålet er om artikkel 12 (a) skal tolkes slik at nasjonale regler som gir garantiinstitusjonen mulighet til å kreve tilbake utbetalte pengebeløp etter utløpet av den alminnelige foreldelsesfristen, utgjør et tiltak som er nødvendig for å unngå misbruk av direktivet.

Direktivet berører ikke medlemsstatenes rett til å treffe nødvendige tiltak for å unngå misbruk, jf. artikkel 12 (a). EU-domstolen bemerker at det i den foreliggende sak ikke er de berørte arbeidstakerne som krever utbetaling av lønnskrav fra garantiinstitusjonen. Krav om tilbakebetaling av beløp som er urettmessig utbetalt av garantiinstitusjonen er ikke et tiltak som er nødvendig for å unngå arbeidstakeres misbruk av direktivet.

Tredje spørsmål

Det tredje spørsmålet er om insolvensdirektivet er til hinder for nasjonal lovgivning som tillater inndrivelse av pengekrav, renter og forsinkelsesrenter fra arbeidstakere som har mottatt et beløp utenfor garantiinstitusjons referanseperiode, og om denne inndrivelsen kan skje utenfor medlemsstatens alminnelige foreldelsesfrist.

EU-domstolen bemerker at direktivet ikke begrenser medlemsstatens mulighet til å kreve tilbake beløp som urettmessig er blitt utbetalt i henhold til direktivet, jf. C-69/08 (omtalt i EUR-2009-13-3). Dette gjelder med de begrensninger som følger av ekvivalens- og effektivitetsprinsippet, se prinsippene omtalt i EUR-2022-12-3.

Ved vurderingen av effektivitetsprinsippet må den nasjonale domstolen vurdere om ordningen vil gjøre det uforholdsmessig vanskelig for arbeidstakerne å kreve utbetaling av utestående lønnskrav, og spesielt om det er fare for at arbeidstakerens rett til utbetaling foreldes som følge av inndrivelsesprosedyren.

EU-domstolen påpeker at det ikke er utelukket at arbeidstakerne kan ha lønnskrav innenfor referanseperioden som de ikke gjorde gjeldende. Ved krav om tilbakebetaling, som også kan kreves utenfor den alminnelige foreldelsesfrist, risikerer arbeidstakerne å tape rettmessige lønnskrav på grunn av foreldelse, da disse ikke ble gjort gjeldende. EU-domstolen mener en slik situasjon vil være i strid med effektivitetsprinsippet.

Effektivitetsprinsippet krever at arbeidstakerens plikt til å betale renter og forsinkelsesrenter ved en tilbakebetaling, ikke svekker minimumsbeskyttelsen som direktivet gir. Hvis arbeidstakeren hadde krav på utbetaling av omtrent samme beløp innenfor referanseperioden, vil tilbakebetalingen innskrenke arbeidstakerens minimumsbeskyttelse.

EU-domstolens konklusjon

Direktiv 2008/94/EF artikkel 1 (1) og artikkel 2 (1) skal tolkes slik at bestemmelsene ikke er til hinder for at nasjonal rett har datoen for åpningen av arbeidsgiverens insolvensbehandling som startpunkt for garantiinstitusjonens dekningsperiode.

Direktiv 2008/94/EF artikkel 3 (2) og 4 (2) skal tolkes slik de ikke er til hinder for nasjonal rett som begrenser garantiinstitusjonenes dekning av arbeidstakerens lønnskrav til en periode på tre måneder innenfor en referanseperiode på seks måneder.

Direktiv 2008/94/EF artikkel 12 (a) skal tolkes slik at nasjonale regler som tillater tilbakekreving av beløp utbetalt til en arbeidstaker av en garantiinstitusjon, etter utløpet av den alminnelige foreldelsesfristen, ikke utgjør et nødvendig tiltak for å forhindre misbruk, med mindre arbeidstakeren har handlet eller unnlatt å handle på en måte som har ført til misbruk.

Direktiv 2008/94/EF sammenholdt med ekvivalens- og effektivitetsprinsippet er til hinder for at nasjonal rett krever tilbakebetaling av lønn som ligger utenfor referanseperioden til medlemsstaten, samt renter og forsinkelsesrenter, eller som kreves etter utløpet av den alminnelige foreldelsesfrist, hvis tilbakebetalingen påvirker arbeidstakerens minimumsbeskyttelse i direktivet.

Direktiv 2008/94/EF er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XVIII (Helse og sikkerhet på arbeidsplassen, arbeidsrett og lik behandling av menn og kvinner) og gjennomført i norsk rett gjennom lov 14. desember 1973 nr. 61 om statsgaranti for lønnskrav ved konkurs m.v.

(C-524/21 og C-525/21)

IHT