Sakens bakgrunn

Den østerrikske statsborgeren JA kjøpte en bil av det tyske selskapet Wurth Automotive GmbH, med en bilforhandler som mellommann. Hun hevder at hun har et erstatningskrav mot Wurth på grunn av skjulte mangler. Kontrakten refererer til henne som «selskapet JA» og sier at kjøperen ikke har krav på garanti eller tilbakebetaling.

JA hevder å være forbruker og mener at østerrikske domstoler har kompetanse til å behandle saken. Wurth hevder at avtalen er inngått mellom to næringsdrivende og at kompetansen ligger til tyske domstoler. Landesgericht Salzburg (regional domstol i Østerrike) er foreleggende domstol.

EU-domstolens vurdering

Første spørsmål

Spørsmålet er om tolkningen av Brusselforordningen artikkel 17 (1) krever at det tas hensyn til personens aktuelle eller fremtidige formål med avtalen, samt arten av vedkommendes arbeid, når man avgjør om personen skal regnes som «forbruker».

Artikkel 17 er et unntak fra hovedregelen om at domskompetansen ligger til medlemsstaten hvor saksøkte har bosted eller avtalens oppfyllelsessted, jf. artikkel 4 (1) og artikkel 7 (1). Begrepet «forbruker» i artikkel 17 skal derfor tolkes restriktivt. Hvorvidt en person anses som «forbruker», avhenger av om formålet med avtaleinngåelsen er ervervsmessig eller privat.

En person som inngår en avtale som ikke er en del av vedkommendes ervervsmessige virksomhet, er å anse som en forbruker. I tilfeller hvor avtalen har både et ervervsmessig og et privat formål, vil personen anses som en forbruker dersom det ervervsmessige formålet er ubetydelig sett i lys av avtalens formål i sin helhet.

Arten av den ervervsmessige virksomheten som utøves av personen som hevder å være forbruker, er ikke relevant, jf. C-604/20.

Andre spørsmål

Spørsmålet er om inntrykket personen som hevder å være «forbruker» gir medkontrahenten kan tas i betraktning ved tolkningen av artikkel 17 (1).

Ved vurderingen av avtalens formål, skal den nasjonale domstolen basere sin avgjørelse på bevisene i saken. Dersom dette er tilstrekkelig til å utlede formålet med avtaleinngåelsen, mener EU-domstolen at det ikke er behov for å ta stilling til inntrykket personen har gitt, jf. C-464/01 (omtalt i EUR-2005-3-5).

Dersom bevisene ikke er tilstrekkelige, kan den nasjonale domstolen vurdere om den påståtte forbrukeren ved sin atferd overfor medkontrahenten har gitt inntrykk av å handle ervervsmessig, og om medkontrahenten rimeligvis kunne se bort fra det ikke-ervervsmessige formålet med avtalen, jf. C-464/01.

Ifølge EU-domstolen er det at en person ikke reagerer på en bestemmelse i avtalen som betegner vedkommende som næringsdrivende, ikke nok til å fastslå at personen ikke kan anses som en forbruker.

Tredje spørsmål

Spørsmålet er om artikkel 17 (1) skal tolkes slik at bevistvilen skal komme personen som påberoper seg å være forbruker til gode, hvis nasjonale domstoler finner at bevisene i saken ikke er tilstrekkelig til å utlede formålet med avtaleinngåelsen.

Spørsmålet oppstår i forbindelse med en vurdering av om østerrikske domstoler har domskompetanse i samsvar med artikkel 17 (1), ikke under en realitetsbehandling av kravene i saken. Av den grunn kan retten som behandler saken legge til grunn saksøkerens påstander, jf. C-375/13 og C-12/15.

Vurdering av bevisverdi er regulert av nasjonal rett. Brusselforordningen har ikke som mål å harmonisere medlemsstatenes prosessregler, jf. C-581/20. Den nasjonale domstolen skal altså anvende nasjonale regler om bevisverdi for å avgjøre hvem som skal dra fordel av bevistvil.

EU-domstolens konklusjon

Forordning (EU) nr. 1215/2012 artikkel 17 (1) skal tolkes på følgende måte når det gjelder vurderingen av om en person er å anse som en «forbruker»:

• Det skal tas hensyn til de nåtidige og fremtidige formålene personen har med avtaleinngåelsen. Arten av personens ervervsmessige virksomhet er ikke relevant.

• Det kan vurderes hvilket inntrykk personens atferd har gitt medkontrahenten.

• Nasjonale domstoler skal vurdere bevisverdien etter nasjonal rett, inkludert om bevistilen skal komme personen som hevder å være «forbruker» til gode.

Forordning (EU) nr. 1215/2012 (Brusselforordningen) er ikke inntatt i EØS-avtalen. Men Høyesterett har uttalt at «praksis fra EU-domstolen om tolkning av Brusselforordningen 1215/2012 [er] en tungtveiende rettskilde ved tolkningen av Luganokonvensjonen», jf. HR-2020-2175-A avsnitt 55. Brusselforordningen artikkel 17 viderefører forordning (EF) nr. 44/2001 (Brussel I) artikkel 15 som svarer til Luganokonvensjonen artikkel 15.

(C-177/22)

IHT