Sakens bakgrunn

Fondet DBTR-SCR1 Fund («DBTR») søkte i 2020 om tillatelse til å bygge et boligprosjekt som blant annet omfattet boligblokker og åpne fellesområder. De lokale myndighetene i Dublin godkjente søknaden. Saken står for High Court (førsteinstansdomstol i Irland), som er foreleggende domstol. Saksøkerne påstår at tillatelsen var i strid med direktiv 2001/42/EF. Vedtaket var basert på en masterplan, og det var ikke gjort noen miljøvurdering ved vedtakelsen av denne planen. Masterplaner gir byrådet mulighet til å utarbeide områdespesifikke retningslinjer for strategiske utviklingsområder. Disse er ikke bindende, men bygger på en overordnet byplan som er bindende for myndigheten. I denne saken hadde byrådet utarbeidet masterplanen sammen med DBTR.

EU-domstolens vurdering

Første spørsmål

EU-domstolen vurderer om masterplanen er omfattet av direktivet etter artikkel 2 (a) og 3 (2) (a). I saken er det tre forhold som blir vurdert. For det første er planen utarbeidet i samarbeid mellom lokale myndigheter og en prosjektutvikler, og vedtatt av myndighetene. For det andre er planen vedtatt på bakgrunn av en annen plan. For det tredje avviker masterplanen fra byplanen som den er basert på. Spørsmålet er om noen av disse forholdene utelukker at direktivet kommer til anvendelse.

To vilkår må være oppfylt for at en plan skal anses som «planer og programmer» etter artikkel 2 (a). Det første vilkåret oppstiller to alternative vilkår. Det er kun følgende vilkår som er relevant for gjeldende sak: at planen er utarbeidet og/eller vedtatt av myndigheter på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. I gjeldende sak er dette vilkåret oppfylt, ettersom masterplanen var vedtatt av byrådet.

Det andre vilkåret er at planen er påkrevd etter lov, forskrift eller andre administrative bestemmelser, se C-300/20. I gjeldende sak er ikke myndighetene pålagt å utarbeide en masterplan. Men byplanen, som myndighetene er pålagt å utarbeide, gir hjemmel for å lage masterplaner. EU-domstolen påpeker at «administrative bestemmelser» også omfatter planer som gir myndighetene hjemmel til å utarbeide nye planer, selv om myndighetene ikke er pålagt til å gjøre det, se C-300/20. Dette følger av formålet med direktivet, som er å sikre en høy beskyttelsesgrad av miljøet. Noe annet ville ført til at medlemsstatene kunne omgått plikten til å gjøre en miljøvurdering ved å sørge for at planene ikke ble omfattet av direktivets virkeområde. Det er imidlertid opp til den foreleggende domstolen å vurdere om vilkåret faktisk er oppfylt i gjeldende sak.

Etter artikkel 3 (2) (a) skal myndighetene gjennomføre en miljøvurdering for alle planer og programmer når to vilkår er oppfylt. Det første vilkåret er at planen gjelder sektorene listet opp i bestemmelsen, herunder byplanlegging. I gjeldende sak er dette vilkåret oppfylt. Det andre vilkåret er at planen fastsetter rammene for fremtidige utbyggingstillatelser for de prosjektene som er henvist til i bestemmelsen.

Konseptet «planer og programmer» gjelder alle tiltak som fastsetter detaljerte regler for tillatelse og gjennomføring av prosjekter, når de kan ha betydelige miljøvirkninger, se C-300/20. Det gjelder også endringer i planer. Hva gjelder mindre endringer, følger det av artikkel 3 (3) at myndighetene må vurdere om endringen kan ha betydelige miljøvirkninger. På bakgrunn av dette skal konseptet også omfatte tiltak som, uten å endre en plan, åpner for avvik fra rammene etter artikkel 3 (2) (a).

Masterplanen i gjeldende sak er ikke bindende for myndighetene. EU-domstolen påpeker at rammene i planen må være bindende for å være omfattet av det andre vilkåret i artikkel 3 (2) (a). Dette følger av at myndighetenes skjønn er begrenset i disse tilfellene, slik at de ikke fritt kan velge løsninger som er mer miljøvennlige. Dermed er det nødvendig med en miljøvurdering.

Annet spørsmål

Det neste spørsmålet gjelder en nasjonal regel som pålegger myndighetene å følge retningslinjer som krever at høyden på bygninger økes, når de avgjør en søknad om byggetillatelse. Spørsmålet er om en slik regel er i strid med direktiv 2011/92/EU. EU-domstolen svarer benektende. Retningslinjene i saken har vært gjenstand for en miljøvurdering etter direktiv 2001/42/EF. Videre er det ingenting som tilsier at retningslinjene forhindrer at myndighetene kan gjøre en konkret vurdering av prosjektets virkninger på parameterne i direktiv 2011/92/EU artikkel 3 (1).

EU-domstolens konklusjon

En plan faller under virkeområdet til direktiv 2001/42/EF når (i) den er utarbeidet i samarbeid mellom lokale myndigheter og en prosjektutvikler, og vedtatt av myndighetene, (ii) den er vedtatt på bakgrunn av en annen plan og (iii) den inneholder utviklingsplanlegging som avviker fra planen den er basert på, forutsatt at førstnevnte er bindende for myndighetene som avgjør søknader om prosjekttillatelse.

En nasjonal regel som pålegger myndighetene å følge retningslinjer som krever at høyden på bygninger økes, når de avgjør en søknad om byggetillatelse, er ikke i strid med direktiv 2011/92/EU.

Direktiv 2001/42/EF inntatt i EØS-avtalens vedlegg XX (Miljø), og gjennomført i norsk rett ved forskrift 21. juni 2017 nr. 854 om konsekvensutredninger.

(C-9/22)

BR