Sakens bakgrunn

I 2016 fastslo Kommisjonen at det forelå et kartell mellom 15 internasjonale lastebilprodusenter, som utgjorde en samlet og vedvarende overtredelse av TEUV artikkel 101 og EØS-avtalens artikkel 53. Overtredelsen bestod blant annet i utveksling av prislister i perioden 1997 til 2011. Posten-konsernet, som hadde kjøpt lastebiler av flere kartelldeltakere, gikk til sak med påstand om økonomisk tap som følge av overprisingen. Posten mener at lastebilprodusentene tok høyere priser enn de ville gjort uten samarbeidet.

Tingrettens vurdering

Tingretten fastslår at kartelldeltakerne opptrådte forsettlig i strid med TEUV artikkel 101 og EØS-avtalens artikkel 53, slik at vilkåret om subjektivt ansvarsgrunnlag er oppfylt.

Spørsmålet i saken er om Posten har lidt et økonomisk tap. Dette er aktuelt fordi Kommisjonen ikke trenger å påvise at konkurransen faktisk er skadet ved «formålsovertredelser», som omfatter de mest alvorlige bruddene på TEUV artikkel 101 og EØS-avtalens artikkel 53. Det er tilstrekkelig å påvise at formålsovertredelsen har skadeevne. Videre hadde ikke lastebilprodusentene avtalt konkrete priser, men delt sine prislister med hverandre. Dermed er det usikkert om lastebilprodusentene faktisk økte prisen på sine varer. Retten må derfor gjøre en helhetsvurdering av bevisgrunnlaget, og sammenligne den faktiske situasjonen til saksøkerne med et hypotetisk hendelsesforløp uten kartellvirksomheten.

Tingretten kommer frem til at det økonomiske tapet ikke er sannsynliggjort. Selv om metastudier og økonomisk teori viser at kartellsamarbeid ofte fører til skade, kunne ikke bevisene til partene påvise den faktiske overprisingen i denne saken.

Posten anfører at bevisbyrden skulle snus fordi lastebilprodusentene hadde opptrådt sterkt klanderverdig, jf. Rt-2007-817. Anførselen fører ikke frem. Tingretten bemerker at det ikke er rettslige holdepunkter for en presumsjon i norsk rett om at forsettlige formålsovertredelser alltid fører til skade, med den følge at skadevolder må bevise det motsatte. I direktiv 2014/104/EU (skadedirektivet) artikkel 17 (2) er det oppstilt en skadepresumsjon for kartellvirksomhet, slik at vilkåret om økonomisk tap skal være oppfylt. Skadevolder skal ha mulighet til å motbevise presumsjonen. Direktivet er imidlertid ikke tatt inn i EØS-avtalen. Det hadde uansett ikke fått anvendelse i saken fordi den kom etter kartellperiodens slutt.

Tingrettens konklusjon

DAF, Volvo, Renault, TRATON, MAN og Daimler frifinnes.

TEUV artikkel 101 og EØS-avtalens artikkel 53 har dannet mønster for konkurranseloven § 10. Saken illustrerer vanskelighetene med å vinne frem med et erstatningssøksmål mot kartelldeltakere. Presumsjonen i skadedirektivets artikkel 17 (2) gjelder kartellvirksomhet. «Kartellvirsomhet» omfatter blant annet samarbeid om konkrete priser. Det er usikkert om presumsjonen også gjelder deling av prislister som i denne saken. Tingretten fastslår generelt at det ikke finnes en presumsjon i norsk rett om at formålsovertredelser fører til skade. Dommen viser at erstatningsvernet for brudd på konkurranseretten er svakere i Norge enn i EU-land.

(17-115740TV1-TOSL/03)

BR