Sakens bakgrunn

Saken gjelder en tvist mellom långiver Sogefinancement SAS og låntakerne RW og UV, om et betalingskrav på utestående beløp. Partene inngikk kredittavtalen i 2011.

Fransk underrett fant av eget tiltak at kredittavtalen var ugyldig, fordi lånebeløpet ble stillet til rådighet mindre enn syv dager etter at lånetilbudet ble akseptert, noe som var i strid med fransk rett. Avtalen ble konstatert ugyldig, selv om fristen for å gjøre gjeldende ugyldighet hadde utløpt etter franske foreldelsesregler. Direktivets art. 14 (7) bestemmer uttrykkelig at direktivets bestemmelser om angrerett ikke berører bestemmelser i nasjonal rett om at avtalen først begynner å løpe i et nærmere bestemt tidsrom.

Cour d’Appel de Paris (ankedomstol i Paris), som er den foreleggende domstol, reiste to spørsmål om artikkel 14 (7) sammenholdt med artikkel 23 og effektivitetsprinsippet. For det første om bestemmelsen tillater at långivers tilsidesettelse av nasjonale regler om at oppfyllelse av kredittavtale først kan skje etter et angitt tidsrom, kan prøves ex officio og uavhengig av en nasjonal femårig foreldelsesfrist. For det andre om bestemmelsen er til hinder for at långivers tilsidesettelse kan sanksjoneres med ugyldighet, uavhengig av om den nasjonale regel om ugyldighet krever påberopelse eller samtykke fra forbrukeren.

EU-domstolens vurdering

EU-domstolen vurderer om nasjonal lovgivning som er tillatt etter direktivets artikkel 14 (7), omfattes av direktivets anvendelsesområde. Dette er en forutsetning for at direktivets krav til nasjonale prosessuelle regler om domstolenes prøving av eget tiltak og sanksjoner etter artikkel 23 gjelder.

EU-domstolen viser til at forbrukerkredittdirektivet er et fullharmoniseringsdirektiv som ikke kan fravikes, jf. artikkel 22 (1). Det innebærer at medlemsstatene på de områder som spesifikt dekkes av harmoniseringen, ikke kan opprettholde eller innføre andre nasjonale bestemmelser enn de som følger av direktivet, se C-602/10.

Ifølge artikkel 14 (7) «berører ikke» bestemmelsen nasjonal lovgivning om at oppfyllelsen av en avtale ikke kan påbegynnes før etter et nærmere fastsatt tidsrom. Ved å gi medlemsstatene muligheten til å vedta bestemmelser som nevnt i artikkel 14 (7), innebærer uttrykket «berører ikke» at bestemmelsen faller utenfor direktivets anvendelsesområde. Etter EU-domstolens syn begrenser artikkel 14 (7) seg til å anerkjenne medlemsstatenes mulighet til å fastsette bestemmelser som omtalt i bestemmelsen.

EU-domstolen viser til at nasjonal lovgivning som er tillatt etter artikkel 14 (7) verken kan påvirke eller begrense forbrukerens angrerett etter artikkel 14 eller andre bestemmelser i direktivet. At en långivers brudd på nasjonal lovgivning tillatt etter artikkel 14 (7) kan frata forbrukeren beskyttelse som følger av denne nasjonale regelen, har ikke betydning for EU-domstolens vurdering.

På denne bakgrunn kommer EU-domstolen til det ikke er nødvendig å vurdere om den nasjonale lovgivningen tilfredsstiller direktivets reguleringer eller effektivitetsprinsippet.

EU-domstolens konklusjon

Direktiv 2008/48/EF artikkel 14 nr. 7 skal tolkes slik at nasjonale prosessuelle regler som regulerer nasjonal lovgivning tillatt etter denne bestemmelsen, ikke omfattes av direktivet.

Direktiv 2008/48/EF er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XIX (Forbrukervern), og gjennomført i norsk rett ved lov 18. desember 2020 nr. 146 (finansavtaleloven).

(C-50/22)

IHT