Sakens bakgrunn

Saksøker inngikk en agenturavtale med selskapet O2 Czech Republic («O2»), som varte frem til mars 2010. Agenturavtalen gikk ut på at saksøker blant annet skulle markedsføre og selge telekommunikasjonstjenestene til O2, samt tilby kundesupport. Saksøker mottok engangsprovisjon per inngåtte kundeavtale. Mellom 2008 og 2009 inngikk saksøker en rekke abonnementsavtaler med kunder, men abonnementene utløp på et senere tidspunkt enn agenturavtalens slutt. O2 utbetalte engangsprovisjon til saksøker i henhold til agenturavtalen. Saksøker krever imidlertid at O2 betaler et tillegg for avtalene som ble inngått i 2008 og 2009, fordi O2 fortsatt har en betydelig fordel av disse kundeforholdene. Saken står for Nejvyšší soud (høyesterett i Tsjekkia), som er foreleggende domstol.

EU-domstolens vurdering

Etter artikkel 17 skal handelsagenten på visse vilkår få kompensasjon etter avtalens opphør. Medlemsstatene kan sikre dette på to måter i nasjonal rett: enten ved godtgjørelse etter artikkel 17 (2), eller ved skadeserstatning etter artikkel 17 (3). Tsjekkia har valgt godtgjørelsesmodellen, som består av tre steg. Først skal det fastsettes en verdi på hovedmannens fordeler, som følge av at handelsagenten har skaffet nye kundetransaksjoner. De nye handelstransaksjonene består i å skaffe hovedmannen nye kunder, eller merkbart øke antall transaksjoner med eksisterende kunder. I andre steg skal omfanget av godtgjørelsen vurderes. Godtgjørelsen skal være rimelig, alle forhold tatt i betraktning. Til slutt skal ikke godtgjørelsen overstige et maksbeløp, som beregnes ut ifra kriteriene i artikkel 17 (2) (b).

Det første spørsmålet i saken er om den hypotetiske provisjonen som handelsagenten ville mottatt for nye kundetransaksjoner, dersom agenturavtalen ikke hadde opphørt, er et forhold som skal tas i betraktning ved beregning av godtgjørelse under artikkel 17 (2) (a).

EU-domstolen svarer bekreftende. Etter bestemmelsens første steg må to vilkår være oppfylt for at godtgjørelse i det hele tatt skal være aktuelt: Handelsagenten skal ha skaffet nye kundetransaksjoner, og hovedmannen skal fortsatt ha vesentlige fordeler av disse kundetransaksjonene. Etter en sammenligning av de ulike språkversjonene tilsier ordlyden i «fortsatt» at kundetransaksjonene ble inngått under gjennomføring av agenturavtalen, men at hovedmannen nyter fordelene av disse transaksjonene også etter avtalens opphør. På bakgrunn av dette skal beregningen av godtgjørelse ta hensyn til «handelsagentens tap av provisjon» i henhold til ordlyden. «Tap av provisjon» knytter seg til den fordelen som hovedmannen fortsatt nyter etter agenturavtalens opphør, og refererer til den provisjonen som handelsagenten ville mottatt dersom avtalen ikke hadde opphørt.

Sammenhengen i bestemmelsen støtter dette tolkningsresultatet. Etter artikkel 17 kan medlemsstatene velge mellom to ulike modeller, men begge modellene skal sikre den samme kompensasjonen til handelsagenten. Handelsagenten skal få dekket sitt tap for perioden etter agenturavtalens opphør, se C-645/16 CMR. Ettersom skadeserstatningsmodellen i artikkel 17 (3) omfatter fremtidig provisjon dersom avtalen ikke opphørte, skal artikkel 17 (2) (a) også omfatte slik fremtidig provisjon, se C-645/16.

Det andre spørsmålet i saken er om det ved beregningen av godtgjørelse etter artikkel 17 (2) (a) ikke skal tas hensyn til handelsagentens tap av provisjon for nye kundetransaksjoner gjennomført av hovedmannen etter handelsagentavtalens opphør, der handelsagenten skaffet hovedmannen disse kundene og fikk utbetalt engangsprovisjon. Til dette understreker EU-domstolen at «tap av provisjon» er ett av flere momenter som skal vurderes. Etter artikkel 19 kan ikke hovedmannen fraskrive seg godtgjørelsesansvaret ved valg av betalingsmodell i agenturavtalen. Det er opp til den foreleggende domstol å vurdere om kundekretsen etablert av saksøker kan ha skapt en velvilje, ved at kundene inngikk nye kontrakter med hovedmannen, slik at saksøker har rett til provisjon. I gjeldende sak mottok saksøker en fast provisjon per inngåtte kontrakt. EU-domstolen påpeker at engangsprovisjon for kundetransaksjoner som saksøker skaffet, ikke dekker hovedmannens fremtidige transaksjoner med disse kundene.

EU-domstolens konklusjon

Ved beregning av godtgjørelse etter artikkel 17 (2) (a), skal det tas hensyn til den hypotetiske provisjonen som handelsagenten ville mottatt for nye kundetransaksjoner, dersom agenturavtalen ikke hadde opphørt.

Selv om det er utbetalt en fast engangsprovisjon til handelsagenten per inngåtte kundeavtale, skal det tas hensyn til tap av provisjon for nye kundetransaksjoner gjennomført av hovedmannen etter avtalens opphør, når det var agenten som skaffet hovedmannen disse kundene, ved beregningen av godtgjørelse etter artikkel 17 (2) (a).

Direktiv 86/653/EØF er inntatt i EØS-avtalens vedlegg VII (Gjensidig godkjennelse av yrkeskvalifikasjoner) og gjennomført i norsk rett ved lov 19. juni 1992 nr. 56 om handelsagenter og handelsreisende (agenturloven). Direktivets artikkel 17 tilsvarer § 28 i agenturloven. Norge har også valgt godtgjørelsesmodellen.

(C-574/21)

BR