Sakens bakgrunn

Høyesterett i Spania, som er foreleggende domstol, utstedte i 2019 europeiske arrestordrer mot blant annet A, som oppholdt seg i Belgia. Arrestordren mot A ble avslått av førsteinstansdomstolen i Belgia, med den begrunnelse at foreleggende domstol ikke hadde jurisdiksjon til å behandle straffesaken mot siktede. Videre mente den belgiske domstolen at det var en stor fare for at foreleggende domstol ikke ville overholde uskyldspresumsjonen overfor A. Beslutningen om å avslå den spanske arrestordren ble tatt på bakgrunn av belgisk og spansk lovgivning. Den foreleggende domstolen lurer på om den belgiske domstolen hadde adgang til å avslå arrestordren.

EU-domstolens vurdering

Første spørsmål

EU-domstolen vurderer om rammebeslutningen tillater at en fullbyrdende domstol avslår en europeisk arrestordre med henvisning til en avslagsgrunn i nasjonal rett, og ikke en avslagsgrunn i rammebeslutningen.

Formålet med rammebeslutningen er å etablere et enkelt og effektivt system for utlevering av personer som er dømt eller siktet for straffbare forhold. Systemet skal styrke det rettslige samarbeidet i Unionen, og forutsetter en høy grad av tillit mellom medlemsstatene, se C-665/20 PPU. Etter artikkel 1 (2) er hovedregelen at medlemsstatene skal fullbyrde europeiske arrestordrer. Unntaksgrunnene skal tolkes strengt, se C-665/20 PPU. Prinsippet om gjensidig anerkjennelse forutsetter at bare rettsmyndigheter («judiciel myndighed» på dansk) kan utstede europeiske arrestordrer jf. artikkel 1 (1) og 6 (1), se forente saker C-354/20 PPU og C-412/20 PPU. Den fullbyrdende domstolen skal derfor ikke fullbyrde en europeisk arrestordre som ikke oppfyller minimumskravene for arrestordrers gyldighet, herunder vilkårene i artikkel 8, se C-551/18 PPU.

De andre avslagsgrunnene er gjengitt i artikkel 3, 4 og 4a. Videre følger det av rammebeslutningens artikkel 1 (3) at en fullbyrdende domstol kan avslå en europeisk arrestordre ved risiko for brudd på menneskerettighetene i Charteret, se blant annet C-128/18 Dorobantu. EU-domstolen påpeker at avslagsgrunnene er uttømmende regulert i rammebeslutningen. Medlemsstatene kan derfor ikke supplere rammebeslutningen med egne avslagsgrunner i nasjonal rett. En slik adgang vil undergrave formålet med rammebeslutningen, som er å sikre et effektivt justissamarbeid i Unionen.

Den belgiske domstolen i gjeldende sak baserte avgjørelsen på belgisk lovgivning, som krever at en arrestordre ikke fullbyrdes dersom det er tungtveiende grunner til å anta at fullbyrdelsen vil tilsidesette den berørte personens menneskerettigheter etter EU-retten. EU-domstolen påpeker at det ikke er noe i veien for at den belgiske domstolen baserte avgjørelsen på den nasjonale loven, så lenge den har samme rekkevidde som artikkel 1 (3) i rammebeslutningen.

Annet spørsmål

EU-domstolen finner ikke grunn til å besvare annet spørsmål.

Tredje spørsmål

Spørsmålet er om en fullbyrdende domstol etter artikkel 1 (1), 1 (2) og 6 (1) kan etterprøve om den europeiske arrestordren ble utstedt av en rettsmyndighet som hadde kompetanse til å gjøre så, og dermed avslå den europeiske arrestordren dersom dette ikke er tilfellet.

En arrestordre kan kun bli utstedt av en rettsmyndighet etter artikkel 1 (1) og (2). Artikkel 6 (1) (artikkel 9 i parallellavtalen mellom EU, Norge og Island) definerer rettsmyndighet som «den judicielle myndighed i den udstedende medlemsstat, der i henhold til denne medlemsstats lovgivning er kompetent til at udstede en europæisk arrestordre». EU-domstolen bemerker at uttrykket «rettsmyndighet» skal forstås likt i Unionen. Konseptet innebærer at den gjeldende myndigheten handler uavhengig ved ivaretakelsen av de funksjoner som er forbundet med utstedelsen av en europeisk arrestordre, se forente saker C-354/20 PPU og C-412/20 PPU. EU-lovgiver har samtidig valgt å overlate til medlemsstatene å utpeke de myndigheter som skal ha kompetanse til å utstede europeiske arrestordrer. Det er derfor den utstedende myndigheten som selv skal vurdere om den har kompetanse etter nasjonal rett til å utstede en europeisk arrestordre.

Skjønt den fullbyrdende domstolen skal etterprøve om arrestordren er utstedt av en rettsmyndighet, kan den ikke vurdere om den utstedende myndigheten har en slik kompetanse etter den utstedende medlemsstatens nasjonale lovgivning.

Fjerde spørsmål

Spørsmålet er om en fullbyrdende domstol etter rammebeslutningens artikkel 1 (3) og Charteret artikkel 47 (2) kan nekte å etterkomme en europeisk arrestordre dersom personen risikerer å få sin sak pådømt av en domstol som mangler kompetanse i straffesaken mot vedkommende.

Prinsippene om gjensidig tillit og anerkjennelse innebærer at den enkelte medlemsstat skal legge til grunn at de andre medlemsstatene overholder EU-retten, med mindre det foreligger særlige omstendigheter. Derfor skal den fullbyrdende domstolen i utgangspunktet presumere at den utstedende medlemsstaten respekterer menneskerettighetene.

Saken stiller seg imidlertid annerledes dersom det foreligger bevis på en reell risiko for at personen ikke vil få en rettferdig rettergang i henhold til Charterets artikkel 47 i den utstedende medlemsstaten. EU-domstolen bemerker at EMK artikkel 6 må tas i betraktning ved tolkning av artikkel 47. Det følger av EMDs praksis at spørsmålet om domstolens kompetanse faller under vilkåret om «domstol opprettet ved lov», se blant annet EMD-1996-32492 COËME MFL. MOT BELGIA. En sisteinstansdomstol som prøver en straffesak for første og siste gang, uten at kompetansen til å prøve samtlige tiltalte har et uttrykkelig rettsgrunnlag, kan ikke anses for å være en «domstol opprettet ved lov». På bakgrunn av dette skal den fullbyrdende domstolen gjøre en to-steget vurdering for å avgjøre om det foreligger alvorlige og godtgjorte grunner til å anta et brudd på Charteret artikkel 47.

I første steg skal den fullbyrdende domstolen vurdere om det enten foreligger systematiske og generelle mangler i rettssystemet til den utstedende medlemsstaten, eller mangler som berører en objektivt identifiserbar gruppe mennesker. Beviskravet er at informasjonen må være objektiv, pålitelig, spesifikk og oppdatert. For å avgjøre om den utstedende domstolen mangler kompetanse, skal det gjøres en helhetsvurdering sett hen til rettssystemets funksjonsmåte. Dersom det er tydelig etter helhetsvurderingen at personen generelt er fratatt et effektivt rettsmiddel for å etterprøve domstolens kompetanse, er dette å anse som en mangel.

Spørsmålet om hvorvidt den utstedende domstolen har kompetanse til å prøve straffesaken mot personen, skal ikke forveksles med spørsmålet om vedkommende domstol har jurisdiksjon til å utstede arrestordrer. Det kan allikevel være relevant å se hen til forløpet av saker om europeiske arrestordrer i den utstedende medlemsstaten, dersom det gir indikasjoner om praksis ved disse domstolene og deres tolkning av nasjonal lovgivning. Dette gjelder særlig i et tilfelle som gjeldende sak, hvor samme domstol som utstedte arrestordren skal pådømme straffesakene.

I andre steg skal den fullbyrdende domstolen konkret vurdere om manglene, som ble avdekket i vurderingens første steg, kan ha en innvirkning på rettsprosessen mot personen. I den forbindelse skal det, ut ifra personens personlige situasjon, sees hen til lovovertredelsen som personen er siktet for og de faktiske omstendighetene rundt utstedelsen av arrestordren. Det kan bare konstateres at det foreligger alvorlige og godtgjorte grunner til å anta en reell risiko for brudd på Charterets artikkel 47 vedrørende kompetanse i straffesaken, dersom den utstedende domstolen åpenbart mangler kompetanse etter nasjonal rett. Det faktum at den fullbyrdende og utstedende domstolen er uenige om den presise rekkevidden av de nasjonale reglene, kan ikke begrunne en konstatering om mulig brudd på retten til rettferdig rettergang.

Risikoen for at en person blir prøvd av en domstol som mangler kompetanse, er prinsipielt utelukket dersom vedkommende har effektive rettsmidler for å kunne utfordre domstolens kompetanse. Dette kan enten skje ved at vedkommende domstol selv vurderer sin kompetanse, eller at en annen domstol gjør det.

EU-domstolen bemerker at vurderingen i begge stegene må gjennomføres for å konstatere risiko for brudd på Charterets artikkel 47, med den følge at arrestordren blir avslått. Vurderingstemaene i disse to stegene er ikke overlappende.

Femte spørsmål

Spørsmålet er om en fullbyrdende domstol, i vurderingen av om arrestordren skal avslås grunnet risiko for brudd på Charterets artikkel 47, kan legge avgjørende vekt på en WGAD-rapport. WGAD (Working Group on Arbitrary Detention) er et internasjonalt ekspertorgan utnevnt av FN, som utarbeider rapporter om hvorvidt en stat har fengslet en person på vilkårlig grunnlag, og gir stater anbefalinger for å rette opp i forholdet.

WGAD-rapporter kan ikke være eneste grunnlag for å avslå en europeisk arrestordre, ettersom to-stegs-vurderingen av forholdet til kravene i Charterets artikkel 47 fordrer en konkret vurdering av gjeldende situasjon. WGAD-rapporter kan imidlertid være et moment i den helhetlige vurderingen som skal gjøres i steg en. EU-domstolen bemerker at den fullbyrdende domstolen ikke er bundet av konklusjonene i rapporten.

Sjette spørsmål

Spørsmålet er om en fullbyrdende domstol kan avslå en europeisk arrestordre grunnet risiko for brudd på Charterets artikkel 47, uten å be om supplerende opplysninger fra den utstedende domstolen etter rammebeslutningens artikkel 15 (2).

Ifølge artikkel 15 (2) skal en fullbyrdende domstol be om supplerende opplysninger dersom den utstedende myndigheten oppga ufullstendig informasjon i forbindelse med arrestordren. Denne bestemmelsen skal forstås i lys av plikten til lojalt samarbeid i TEU artikkel 4 (3). Det følger av plikten til lojalt samarbeid at medlemsstatene skal bistå hverandre ved gjennomførelsen av oppgaver fra traktatene. Derfor skal fullbyrdende og utstedende myndigheter bruke instrumentene i rammebeslutningens artikkel 8 (1) og artikkel 15 fullt ut.

EU-domstolen minner om at steg en-vurderingen fordrer en analyse av den utstedende medlemsstats nasjonale rett for å avgjøre om den utstedende domstolen åpenbart mangler kompetanse til å prøve den aktuelle straffesaken. Den fullbyrdende domstolen kan ikke konstatere en slik manglende kompetanse uten å be den utstedende domstolen om opplysninger vedrørende de nasjonale reglene.

Syvende spørsmål

Siste spørsmål er om en utstedende domstol kan utstede flere europeiske arrestordrer mot samme person, etter at første arrestordre ble avslått.

EU-domstolen påpeker at rammebeslutningen ikke har noen bestemmelser som utelukker utstedelse av flere suksessive arrestordrer mot samme person. Det kan være nødvendig å utstede nye arrestordrer, enten fordi forholdene som begrunnet det første avslaget er blitt rettet på, eller at det opprinnelige avslaget var i strid med EU-retten. Den utstedende myndighet skal imidlertid vurdere om det er forholdsmessig med nye arrestordrer. Forholdsmessighetsvurderingen skal se hen til hvor alvorlig det angivelige lovbruddet er, samt konsekvensene av nye arrestordrer for denne personen, tidligere arrestordrer mot samme person, eller utsiktene til fullbyrdelse av en eventuell ny europeisk arrestordre.

Dersom den utstedende domstolen ikke har rettet på forhold som gjaldt mulig brudd på Charterets artikkel 47, skal den ikke utstede nye arrestordrer.

EU-domstolens konklusjon

1. Rammebeslutningen forbyr at en fullbyrdende domstol avslår en europeisk arrestordre med henvisning til en avslagsgrunn i nasjonal rett, og ikke en avslagsgrunn i rammebeslutningen. Den fullbyrdende domstolen kan imidlertid basere avslaget på nasjonal rett, som fastsetter at europeiske arrestordrer skal avslås dersom utleveringen vil bryte med menneskerettighetene i EU-retten, forutsatt at den nasjonale regelen har samme rekkevidde som rammebeslutningens artikkel 1 (3) slik den er tolket av EU-domstolen.

2. En fullbyrdende domstol kan ikke etterprøve om den europeiske arrestordren ble utstedt av en rettsmyndighet som hadde kompetanse til å gjøre så, og dermed avslå den europeiske arrestordren dersom dette ikke er tilfellet jf. rammebeslutningens artikkel 1 (1), 1 (2) og 6 (1).

3. En fullbyrdende domstol kan ikke etter rammebeslutningens artikkel 1 (3) og Charteret artikkel 47 (2) nekte å etterkomme en europeisk arrestordre dersom personen risikerer å bli prøvd av en domstol som mangler kompetanse i straffesaken mot vedkommende, med mindre:

   • den fullbyrdende domstolen har objektiv, pålitelig, spesifikk og oppdatert informasjon som – sett hen til kravet om «domstol opprettet ved lov» – enten påviser systematiske eller generelle mangler i rettssystemet til den utstedende medlemsstaten, eller mangler som påvirker rettsbeskyttelsen til en objektivt avgrenset gruppe, som personen tilhører. Slike mangler betyr at individene ikke har effektive rettsmidler til å etterprøve kompetansen til domstolen som skal pådømme straffesaken deres, og

   • den fullbyrdende domstolen finner, under de særlige omstendighetene i saken, at det er alvorlig og godtgjorte grunner til å anta at domstolen som skal behandle straffesaken, åpenbart mangler kompetanse til dette. Vurderingen skal se hen til informasjon som personen selv oppgir og som knytter seg til vedkommendes personlige situasjon, karakteren av lovovertredelsen som personen forfølges for, de faktiske omstendighetene rundt utstedelsen av arrestordren, eller andre relevante forhold.

   Det er ikke avgjørende for vurderingen at personen har kunnet påberope seg menneskerettighetene overfor den utstedende domstolen for å utfordre dennes kompetanse eller selve arrestordren.

4. Dersom en person påberoper at vedkommende risikerer å bli prøvd av en domstol som mangler kompetanse i straffesaken, kan ikke den fullbyrdende domstolen avslå arrestordren som følge av en WGAD-rapport, ettersom den ikke direkte vedrører personen i saken. Slike rapporter kan imidlertid, sammen med andre opplysninger, tas i betraktning ved steg en-vurderingen under rammebeslutningens artikkel 1 (3) jf. Charteret artikkel 47.

5. En fullbyrdende domstol kan ikke avslå en europeisk arrestordre grunnet risiko for brudd på Charterets artikkel 47, uten å be om supplerende opplysninger fra den utstedende domstolen etter rammebeslutningens artikkel 15 (2).

6. En utstedende domstol kan utstede flere europeiske arrestordrer mot samme person, etter at første arrestordre ble avslått av den fullbyrdende domstolen. Dette gjelder bare dersom fullbyrdelse av den nye arrestordren ikke bryter med rammebeslutningens artikkel 1 (3), og at utstedelsen av ny arrestordre er forholdsmessig.

Rammebeslutning 2002/584/RIA er ikke en del av EØS-avtalen. Norge og Island har likevel inngått en parallellavtale med EU om gjensidig overleveringsprosedyre av ettersøkte for straffbare forhold på grunnlag av en arrestordre. Avtalen bygger på 2002/584/RIA og innebærer at det langt på vei er fri flyt av siktede mellom jurisdiksjonene i EØS-området. Parallellavtalen er gjennomført i norsk rett ved lov 20. januar 2012 nr. 4 om pågriping og overlevering til og frå Noreg for straffbare forhold på grunnlag av ein arrestordre (arrestordreloven). Rammebeslutningens artikkel 1 (1), 1 (2), 1 (3), 6 (1) og 15 (2) tilsvarer henholdsvis parallellavtalens artikler 2 (5), 1 (2), 1 (3), 9 (1) og 18 (2).

(C-158/21)

BR