Sakens bakgrunn

Det verserer seks tvister for førsteinstansdomstolen i Polen, som er foreleggende domstol. Fem av tvistene gjelder saksøkerne BF, ZN, NK, KP og RD som har nedlagt påstand om erstatning for skaden de har lidt som følge av skader på deres kjøretøy etter en trafikkulykke. I den sjette saken har AR nedlagt påstand om erstatning for skaden som ble påført kjøretøyet hans, fordi en garasjeport falt over kjøretøyet. De saksøkte er skadevoldernes forsikringsforetak.

Kjøretøyene har foreløpig ikke blitt reparert. Saksøkerne har beregnet sitt tap med utgangspunkt i markedsverdien på den nødvendige reparasjonen. Forsikringsforetakene har gjort gjeldende at tapet, så lenge saksøkerne ikke har pådratt seg reparasjonskostnader, skal beregnes etter «differensialmetoden». Det vil si at man tar utgangspunkt i verdien av kjøretøyet uten skade og trekker fra verdien av kjøretøyet med skaden.

Ifølge polsk rett er formålet med erstatningen å gi skadelidte et beløp som tilsvarer differansen mellom skadet og uskadd kjøretøy. Men ifølge polsk rettspraksis skal tapet beregnes på grunnlag av hypotetiske reparasjonskostnader, uavhengig av om eieren gjennomfører reparasjonen eller ikke. Dette kan ifølge den foreleggende domstolen føre til ugrunnet berikelse for skadelidte. Domstolens praksis er et resultat av påvirkning fra EU-retten. Derfor finner den foreleggende domstolen at det er nødvendig med en avklaring av omfanget av skadelidtes rettigheter som følge av retten til å reise direktekrav mot forsikringsforetaket i henhold til Motorvognforsikringsdirektivets artikkel 18.

EU-domstolens vurdering

EU-domstolen bemerker først at Motorvognforsikringsdirektivets virkeområde er begrenset til skade forvoldt av motorvogn. ARs tvist som gjelder skade forvoldt av en garasjeport må derfor avvises.

Spørsmålet EU-domstolen vurderer er om artikkel 18 sammenholdt med artikkel 3 er til hinder for nasjonal lovgivning som fastsetter betaling av en økonomisk godtgjørelse som eneste mulighet for å oppnå erstatning når den skadelidte har fått kjøretøyet sitt skadet av en annen motorvogn og retter direktekrav mot forsikringsforetaket. Herunder er spørsmålet om EU-retten fastsetter betingelser for beregningen av erstatningssummen.

Artikkel 3 pålegger medlemsstatene å treffe alle hensiktsmessige tiltak for å sikre at erstatningsansvar ved bruk av kjøretøy er dekket av forsikring. Artikkel 18 fastsetter retten til å reise direktekrav mot forsikringsforetaket hvor skadevolder er forsikret.

Kravet mot forsikringsforetaket kan kun omfatte den økonomiske ytelsen den forsikrede skadevolderen ville hatt krav på innenfor rammene av forsikringsavtalen, dersom skadelidte ikke rettet krav direkte mot forsikringsforetaket, se direktivets fortalepunkt 30. EU-domstolen fastslår derfor at artikkel 18 ikke er til hinder for en nasjonal regel om at direktekrav mot forsikringsforetaket kun gir skadelidte krav på erstatning i form av økonomisk godtgjørelse.

Nasjonale domstoler kan sikre at beskyttelsen av rettigheter som er gitt i EU-retten ikke medfører en uberettiget berikelse, se C-501/18 og C-100/21. EU-lovgivningen er ikke ment å harmonisere erstatningsansvarsreglene, men overlater dette til medlemsstatene, se C-707/19 K.S. (omtalt i EUR-2021-10-5). Det er altså opp til medlemsstatene å fastsette hvilke skader forvoldt av motorkjøretøy som skal erstattes, omfanget av erstatningen, og hvem som har krav på erstatning. Men disse reglene må tilfredsstille EU-rettens øvrige krav, og kan ikke svekke EU-lovgivningens effektive virkning ved å utelukke eller begrense skadelidtes erstatningskrav på en uforholdsmessig måte.

EU-domstolen bemerker at skadelidtes direktekrav mot forsikringsforetaket kun kan begrenses av den aktuelle forsikringsavtalen. Når det følger av artikkel 3 at forsikringen skal dekke full erstatning, må det samme gjelde for direktekrav mot forsikringsforetaket.

EU-domstolens konklusjon

Direktiv 2009/103/EF artikkel 18 sammenholdt med artikkel 3 er ikke til hinder for en nasjonal lovgivning som fastsetter betaling av en økonomisk godtgjørelse som eneste mulighet for å oppnå erstatning når den skadelidte har fått kjøretøyet sitt skadet av en annen motorvogn og retter direktekrav mot forsikringsforetaket. Bestemmelsene er imidlertid til hinder for at forsikringsforetakenes plikt til å dekke full erstatning etter artikkel 3 begrenses eller utelukkes i de tilfellene skadelidte benytter seg av direktekravadgangen.

Direktiv 2009/103/EF av 16. september 2009 om ansvarsforsikring for motorvogn og kontroll med at forsikringsplikten overholdes er inntatt i EØS-avtalens vedlegg IX.I og gjennomført i norsk rett ved lov 3. februar 1961 om ansvar for skade som motorvogner gjer (bilansvarslova).

(C-618/21)

ÅE