Sakens bakgrunn

Selskapet Aquind Ltd samkjører elektrisitet mellom det britiske og det franske elektrisitetstransmisjonsnettet. Aquind innga 17. mai 2017 anmodning til de nasjonale energireguleringsmyndighetene i Storbritannia og Frankrike i henhold til forordning (EF) nr. 714/2009 artikkel 17 om å få unntak fra forordningens artikkel 16 (6) og direktiv 2009/72/EF artikkel 9, 32 og 37 (6) og (10) i forbindelse med samkjøringsprosjektet. De nasjonale reguleringsmyndighetene kom ikke til enighet, og sendte anmodningen videre til behandling av ACER i overensstemmelse med artikkel 17 (5).

ACER avslo Aquinds søknad fordi betingelsen i artikkel 17 (1) (b) om at risikoen knyttet til investeringen må være slik at investeringen ikke ville ha blitt gjort dersom det ikke ble gitt unntak, ikke var oppfylt. Aquind påklaget avgjørelsen til klagenemnda for ACERs vedtak, som stadfestet ACERs avgjørelse.

Aquind anla deretter sak mot ACER ved Retten, med påstand om annullasjon av nemndas avgjørelse og anførte at nemnda urettmessig begrenset sin prøving av saken til hvorvidt det forelå åpenbart uriktig skjønn. Retten kom til at nemndas behandling var utilstrekkelig og annullerte den omstridte avgjørelsen.

ACER har nedlagt påstand for EU-domstolen om at Rettens dom oppheves, prinsipalt på grunn av feil i vurderingen av nemndas kompetanse, og subsidiært på grunn av feil i vurderingen av forholdet mellom unntaksordningen og den regulerte ordningen.

EU-domstolens vurdering

Første ankepunkt

ACER har for det første gjort gjeldende at Retten begikk en rettslig feil for så vidt angår spørsmålet om hvor intenst nemnda skal prøve ACERS vedtak. Nemndas prøvingskompetanse er regulert i forordning (EF) nr. 713/2009.

Rettens vurdering bygger på hensynet bak opprettelsen av nemnda, som var å fastsette en klagemekanisme for ACERs vedtak, siden ACER er tillagt en betydelig beslutningskompetanse i spørsmål som direkte påvirker de berørte parters rettsstilling. Klagenemndas organisasjon og myndighet tilsa ifølge Retten at prøvingen av komplekse tekniske og økonomiske vurderinger ikke er begrenset. Klageinstansen har den nødvendige ekspertisen til å vurdere konkrete tekniske spørsmål og er tillagt myndighet til å utøve skjønn. Nemnda kan ifølge forordning (EF) nr. 713/2009 utøve enhver myndighet som hører inn under ACERs ansvarsområde, eller oversende saken til vedkommende organ i ACER. Sistnevnte er da bundet av klageinstansens beslutning. Retten fant også at prinsippet om EUs rettsinstansers begrensede kontroll med hensyn til komplekse tekniske, vitenskapelige og økonomiske vurderinger ikke gjelder for EU-byråenes klageinstansers kontroll.

EU-domstolen ser først på de aktuelle bestemmelsenes ordlyd. Det framgår ikke uttrykkelig av ordlyden av forordning (EF) nr. 713/2009 artikkel 18 og 19 om nemndas sammensetning, organisasjon og myndighet at kontrollen med ACERs avgjørelser som innebærer vurderinger av komplekse økonomiske og tekniske spørsmål, nødvendigvis er begrenset til prøving av om det er utvist et åpenbart uriktig skjønn.

Formålet med opprettelsen av klagenemnda var å gi partene et egnet middel til å beskytte sine rettigheter. EUs rettsinstansers behandling av EU-institusjoners avgjørelser begrenser seg til spørsmål om institusjonenes skjønnsutøvelse er beheftet med åpenbare feil, om det foreligger en maktfordreining, og om institusjonene åpenbart har overskredet grensene for deres skjønn, se C-290/13 P. Dermed oppstår et behov for klageinstanser som kan vurdere også faktiske forhold av vitenskapelig og teknisk komplisert art. Dersom klageinstansen kun kan foreta en begrenset prøving, og rettsinstansene deretter kun kan foreta en begrenset prøving, vil dette ikke oppfylle kravet om effektiv domstolbeskyttelse.

Slike klageinstanser, som klagenemnda for ACERs vedtak, utgjør en hurtig, tilgjengelig, spesialisert og økonomisk overkommelig mekanisme til beskyttelse av partenes rettigheter. Nemnda har kompetente medlemmer med erfaring fra energisektoren, som er i stand til å prøve ACERs avgjørelser fullt ut. Dette er i tråd med EU-lovgivers formål om å opprette klageinstanser som har den nødvendige ekspertisen til å vurdere kompliserte spørsmål innen energisektoren. Formålet var altså, som Retten også kom til, ikke å opprette en klageinstans som kun skulle foreta en begrenset prøving av komplekse tekniske og økonomiske vurderinger.

Klagenemnda for ACERs vedtak har ifølge EU-domstolen tilsvarende myndighet som klageutvalget til ECHA (European Chemicals Agency). Det følger av T-125/17 at ECHAs kontroll ikke er begrenset til prøving av åpenbare feil.

EU-domstolen bekrefter Rettens synspunkt.

ACER har også anført at den korte behandlingsfristen på to måneder taler for at nemndas kontroll skal være begrenset. EU-domstolen finner at EU-lovgiver satte denne fristen med ønske om en effektiv behandling, og forkaster anførselen.

Annet ankepunkt

ACER har for det andre gjort gjeldende at Retten begikk en rettslig feil ved tolkningen av forordning (EF) nr. 714/2009 artikkel 17 (1) (b) og forholdet mellom unntaksordningen og den regulerte ordningen.

Det følger av EU-domstolens praksis at feil i ett spørsmål ikke påvirker resultatet, når konklusjonen i et annet spørsmål er tilstrekkelig til å begrunne resultatet. Fordi det første ankepunktet er forkastet, anses andre ankepunkt som irrelevant.

EU-domstolens konklusjon

ACERs anke forkastes.

Forordning (EF) nr. 713/2009 om opprettelse av et byrå for samarbeid mellom energireguleringsmyndigheter er inntatt i EØS-avtalens vedlegg IV og gjennomført i norsk rett ved forskrift 24. oktober 2019 nr. 1434 om gjennomføring i norsk rett av EØS-avtalen vedlegg IV nr. 47 (forordning (EF) nr. 713/2009 om opprettelse av et byrå for samarbeid mellom energireguleringsmyndigheter).

Forordning (EF) nr. 714/2009 om vilkår for tilgang til nett for utveksling av elektrisk kraft over landegrensene er inntatt i EØS-avtalens vedlegg IV og gjennomført i norsk rett ved forskrift 20. desember 2006 nr. 1563 om vilkår for tilgang til nett for utveksling av elektrisk kraft over landegrensene.

Se om EØS-tilpasning i Fredriksen og Mathisen, EØS-rett, 4. utg. s. 277 og Eriksen og Fredriksen, Norges europeiske forvaltningsrett, s. 164 flg.

(C-46/21 P)

ÅE