Sakens bakgrunn

Det islandske universitetssykehuset sa opp en særskilt overtidsavtale for støtteenhetsarbeidere. Avtalen var et tillegg til arbeidstakerens arbeidsavtale. Arbeidstakerne ble tilbudt nye midlertidige avtaler som dekket vanlig overtid. Endringen medførte en reduksjon i lønn. Partene er uenige om oppsigelsen av den faste overtidskontrakten utgjør en masseoppsigelse eller ikke. Den foreleggende domstol er Landsréttur, den islandske lagmannsretten.

EFTA-domstolens vurdering

Det første spørsmålet i saken er om en arbeidsgiver som vil si opp avtaler om fast overtid for en gruppe ansatte, er pålagt å følge prosedyrene fastlagt i masseoppsigelsesdirektivet. Det andre spørsmålet er om arbeidsgivers plikter opphører dersom oppsigelsen ikke resulterer i oppsigelse av hele arbeidstakerens arbeidsforhold. Tredje spørsmål er om det har betydning for første og andre spørsmål om overtidsavtalene ble inngått som selvstendige avtaler ved siden av den ordinære arbeidskontrakten. EFTA-domstolen besvarer spørsmålene samlet.

Artikkel 2 (1) krever at arbeidsgiveren, når den overveier å foreta masseoppsigelser, i god tid skal innlede drøftinger med arbeidstakerens representanter. Masseoppsigelser er definert i artikkel 1 (1) (a) som oppsigelser som foretas av en arbeidsgiver av grunner som ikke kan tilskrives den enkelte berørte arbeidstaker, og antall oppsigelser overstiger terskelen definert i bestemmelsens i) eller ii).

En oppsigelse som ikke kan tilskrives arbeidstaker, og dermed skjer uten hans samtykke, kvalifiserer som en «oppsigelse» i artikkel 1 (1) (a), jf. C-422/14. Det samme gjelder der arbeidsgiveren ensidig og til skade for arbeidstaker gjør betydelige endringer i viktige elementer i arbeidskontrakten av grunner som ikke er relatert til den individuelle arbeidstaker, jf. C-429/16. EFTA-domstolen fant også at artikkel 1 (1) andre ledd må tolkes slik at et varsel om endring som ikke utgjør en «oppsigelse», skal behandles som dette, dersom de andre vilkårene i artikkel 1 (1) andre ledd er oppfylt.

Ifølge EFTA-domstolen kan økonomiske beslutninger som ikke er direkte tilknyttet oppsigelsen av spesifikke arbeidsavtaler, men som likevel vil ha konsekvenser for ansettelsesforholdet til flere ansatte, utløse drøftelsesprosessen i artikkel 2 (1). EFTA-domstolen mener dette gjelder der det tas strategiske eller kommersielle beslutninger som tvinger arbeidsgiveren til å overveie eller planlegge for masseoppsigelser, jf. C-149/16. Dersom beslutningen om å endre arbeidsvilkårene kan bidra til å unngå masseoppsigelser, må drøftelsene skje allerede når arbeidsgiver har hensikt om å gjøre slike endringer.

Etter artikkel 3 (1) plikter arbeidsgiveren å gi melding til vedkommende offentlige myndighet om planlagte masseoppsigelser, herunder forventede masseoppsigelser etter artikkel 1 (1) (a) og 1 (1) andre ledd. Dersom meldeplikten var avhengig av at arbeidstakere ikke aksepterte de foreslåtte endringene i arbeidsavtalen, ville rettssikkerheten deres blitt truet. Av denne grunn er det uten betydning for meldeplikten om de foreslåtte endringer resulterer i en faktisk oppsigelse.

EFTA-domstolen fastslår at det er uten betydning for vurderingen om arbeidsvilkårene er fastsatt i en avtale eller spredt over flere avtaler. En arbeidstakers arbeidsvilkår må ses under ett, og deres beskyttelse kan ikke omgås ved å dele arbeidstakers forpliktelser opp i flere avtaler.

EFTA-domstolens konklusjon

Direktiv 98/59/EF artikkel 1 (1) (a) skal tolkes slik at begrepet «masseoppsigelse» omfatter situasjonen der arbeidsgiver ensidig og til arbeidstakers skade, gjør vesentlige endringer til viktige elementer i arbeidskontrakten, når dette ikke skyldes arbeidstakerens individuelle forhold.

Direktiv 98/59/EF artikkel 1 (1) annet ledd skal tolkes slik at et varsel om opphør som ikke når terskelen for å utgjøre en «oppsigelse» etter artikkel 1 (1) (a), skal sidestilles med «oppsigelse», forutsatt at vilkårene i artikkel 1 nr. 1 annet ledd er oppfylt.

Drøftelsesprosessen i artikkel 2 skal innledes når en strategisk eller kommersiell beslutning tvinger arbeidsgiveren til å overveie eller planlegge for masseoppsigelser.

Plikten til å innlede drøftelsesprosessen i artikkel 2 og meldeplikten i artikkel 3, avhenger ikke av etterfølgende hendelser, som hvorvidt arbeidsavtalene faktisk ble sagt opp.

Det er uten betydning om arbeidsgiverens ansettelsesvilkår er fastsatt i én eller flere avtaler for vurderingen av om direktivet kommer til anvendelse.

Direktiv 98/59/EF er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XVIII (Helse og sikkerhet på arbeidsplassen, arbeidsrett og lik behandling av menn og kvinner) punkt 22, og gjennomført i norsk rett ved lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven) § 15-2.

(E-9/22)

IHT