EU-domstolen avsa 20. april 2023 prejudisiell avgjørelse i de forente sakene C-775/21 og C-826/21. Saken gjelder tolkning av direktiv 2001/29/EF om harmonisering av visse sider ved opphavsrett og beslektede rettigheter i informasjonssamfunnet (Infosoc-direkivet) og direktiv 2006/115/EF om utleie- og utlånsrett og om visse opphavsrettsbeslektede rettigheter på området immaterialrett (Utleiedirektivet).
Sakens bakgrunn
Saken har bakgrunn i to tvister. Den første tvisten er mellom flyselskapet Blue Air og organisasjonen for kollektiv forvaltning av opphavsrettigheter på musikkområdet UCMR, om krav om betaling for utsendelse av bakgrunnsmusikkverk om bord på passasjerfly. Den andre tvisten er mellom togselskapet CFR og organisasjonen for kollektiv forvaltning av fonogramprodusenter UPFR, og gjelder krav om betaling for tilgjengeliggjøringen gjennom togets installering av høyttaleranlegg som kan anvendes til overføring av musikkverk til allmennheten. Den foreleggende domstol er Curtea de Apel București, ankedomstol i Romania.
EU-domstolens vurdering
Bakgrunnsmusikk i passasjertransportmiddel
EU-domstolen tar stilling til om direktiv 2001/29/EF artikkel 3 (1) skal tolkes slik at utsendelse av musikkverk som bakgrunnsmusikk i et passasjertransportmiddel utgjør en «overføring til allmennheten».
Etter artikkel 3 (1) skal medlemsstaten fastsette opphavsmenns enerett til å tillate eller forby overføring til allmennheten av deres verk. Direktivets primære formål er å oppnå et høyt beskyttelsesnivå for opphavsmenn, slik at de mottar et passende vederlag for bruken av sine verk, jf. fortalepunktene 4, 9 og 10.
Begrepet «overføring til allmennheten» skal tolkes vidt og omfatte all overføring til allmennheten som ikke er til stede på overføringens opprinnelsessted, og omfatte all sending eller videresending av et verk til allmennheten enten over tråd eller trådløst, jf. fortalepunkt 23. Begrepet inneholder to kumulative vilkår. Det må for det første være en overføring av et verk, og for det andre må denne overføringen skje til en allmennhet. Vurderingen er konkret og ulike momenter er relevante, jf. C-610/15 (omtalt i EUR-2017-12-3).
Et moment EU-domstolen har fremhevet er hvorvidt brukerens handling er bevisst. Brukeren foretar en overføring når vedkommende, med full kjennskap til konsekvensene av sine handlinger, medvirker til å gi sine kunder adgang til et beskyttet verk. Et annet moment er hvorvidt overføringen har skjedd med ønske om profitt, men det er ikke avgjørende at brukeren har hatt motiv om profitt for at det skal være tale om en overføring, jf. C-607/11 (omtalt i EUR-2013-6-2).
For det andre må overføringen faktisk skje til en allmennhet, jf. C-637/19. EU-domstolen har presisert begrepet «allmennheten» slik at det angir et ubestemt antall mulige mottakere og det må være et betydelig antall personer, jf. C-682/18 og C-683/18. Ved fastleggelsen skal det tas hensyn til det antallet av personer som samtidig kan få adgang til verket og hvor mange av disse som har adgang til verket etter hverandre, jf. C-117/15. I Blue Air-tilfellet ble verket sendt ut i halvparten av flyvningene som flyselskapets utførte. Ifølge EU-domstolen utgjør denne gruppen passasjerer et stort nok antall til å utgjøre en allmennhet.
Installering av høyttaleranlegg i passasjertransportmiddel
Spørsmålet EU-domstolen tar stilling til er om direktiv 2001/29/EF artikkel 3 (1) og direktiv 2006/115/EF artikkel 8 (2) skal tolkes slik at der et passasjertransportmiddel har installert et høyttaleranlegg, og etter omstendighetene en tilhørende programvare, som muliggjør utsendelse av bakgrunnsmusikk, så utgjør dette en overføring til allmennheten/offentlig fremføring.
Siden EU-lovgiver ikke har gitt uttrykk for en annen hensikt, skal begrepene «overføring til allmennheten» og «offentlig fremføring» anvendt i artikkel 3 (1) og artikkel 8 (2) tolkes slik at de har samme betydning, jf. C-160/15 (omtalt i EUR-2016-14-2).
EU-domstolen viser så til fortalepunkt 27 i direktiv 2001/29/EF, hvor det fremgår at «[b]are det å stille fysiske anlegg til rådighet for å muliggjøre eller foreta en overføring, utgjør ikke i seg selv overføring i henhold til dette direktiv». Deretter viser EU-domstolen til at dersom høyttaleroperatørens handling av å sette opp et høyttaleranlegg automatisk skulle ført til en kvalifisering som «overføring», ville ethvert fysisk anlegg som stilles til rådighet muliggjøre en overføring, også i tilfeller hvor slike fysiske fasiliteter (høyttalere) er påkrevd i nasjonal lovgivning.
EU-domstolen peker deretter på sin praksis tilknyttet personer som driver hotell og restauranter, hvor konklusjonen har vært at det er tale om en overføring der disse bevisst sender beskyttede verker til sine kunder ved å frivillig spre et signal til TV- eller radiomottakere som de har installert i sine virksomheter, jf. bl.a. C-403/08 og C-429/08 (omtalt i EUR-2011-16-3). Etter EU-domstolens syn kan ikke selve installasjonen av et høyttaleranlegg i et transportmiddel sidestilles med handlinger der tjenesteyteren bevisst sender beskyttede verker til sine kunder ved å spre et signal til mottakere som de har installert i sine virksomheter og som gir adgang til slike verker.
Presumpsjon for at det foreligger overføring til allmennheten
Det siste spørsmålet EU-domstolen tar stilling til er om direktiv 2006/115/EF artikkel 8 (2) skal tolkes slik at det er til hinder for nasjonal lovgivning som har en presumpsjon for at det foreligger en offentlig fremføring av et musikkverk på grunn av tilstedeværelsen av høyttaleranlegg i transportmidler.
EU-domstolen fremholder at det er viktig at direktivet er harmonisert for å sikre at det ikke oppstår betydelige forskjeller i beskyttelsesnivået i ulike land, noe som ville ført til en oppdeling av det indre marked og inkonsekvent lovgivning. Dersom en medlemsstat tillates å innføre en mer omfattende beskyttelse, vil dette kunne skape rettslig usikkerhet for tredjemenn, jf. C-466/12 (omtalt i EUR-2014-4-7). EU-domstolen viser så til at en slik presumpsjon kan føre til at det må betales vederlag, også i tilfeller der det ikke vil bli foretatt en offentlig fremføring på et senere tidspunkt.
EU-domstolens konklusjon
Direktiv 2001/29/EF artikkel 3 (1) skal tolkes slik at utsendelse av musikkverk som bakgrunnsmusikk i et passasjertransportmiddel utgjør en «overføring til allmennheten».
Direktiv 2001/29/EF artikkel 3 (1) og direktiv 2006/115/EF artikkel 8 (2) skal tolkes slik at den omstendighet at det er installert et høyttaleranlegg, og en programvare som muliggjør utsendelse av bakgrunnsmusikk, ikke utgjør en «overføring til allmennheten» eller «offentlig fremføring».
Direktiv 2006/115/EF artikkel 8 (2) skal tolkes slik at den er til hinder for nasjonal lovgivning som gir grunnlag for at tilstedeværelsen av høyttaleranlegg i transportmidler gir en presumpsjon for at det foreligger «overføring til allmennheten».
Direktiv 2001/29/EF og direktiv 2006/115/EF er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XVII Opphavsrett, og gjennomført i norsk rett ved lov 15. juni 2018 nr. 40 om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven). Direktiv 2001/29/EF artikkel 3 (1) er gjennomført i åndsverksloven § 3. Direktiv 2006/115/EF artikkel 8 (2) er gjennomført i åndsverksloven § 20.
(C-775/21 og C-826/21)
IHT