Sakens bakgrunn

Forbrukeren LP og hennes ektefelle tok opp lån i Banco de Investimento Imobiliário S.A. Samtidig tiltrådte de en gruppeforsikringsavtale inngått mellom banken som forsikringstaker og Ocidental som forsikringsselskap. Etter gruppeforsikringsavtalen skulle Ocidental betale avdragene på låneavtalen dersom LP ble ufør.

LP ble ufør før lånet var nedbetalt. Ocidental hevdet at forsikringsavtalen var ugyldig fordi LP hadde gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger ved avtaleinngåelsen, og nektet å betale avdrag på låneavtalen. I tillegg hevdet Ocidental at forpliktelsen bortfalt fordi sykdommen som medførte uførhet var pådratt forut for avtaleinngåelsen, noe som utelukket forsikringsdekning etter avtalen.

LP gikk til sak med påstand om at Ocidental var forpliktet til å betale banken det utestående lånebeløpet etter at hun ble erklært ufør. LP har gjort gjeldende at opplysningene om helsetilstanden hennes ble fylt ut av en bankansatt som hadde fremlagt avtalen for LP til underskrift, og at hun ikke selv hadde fylt ut helseskjemaet. Hun gjorde også gjeldende at ingen hadde fortalt eller forklart henne unntak fra forsikringsdekningen. Den foreleggende domstol er Supremo Tribunal de Justiça (øverste domstol i Portugal).

EU-domstolens vurdering

Første og annet spørsmål

Spørsmålet er om artikkel 4 (2) og 5 skal tolkes slik at en forbruker alltid skal ha mulighet til å gjøre seg kjent med vilkårene i avtalens hovedgjenstand eller alle vilkårene i avtalen forut for avtaleinngåelsen.

EU-domstolen viser til kravet i artikkel 5 om at en forbrukerkontrakt skal være utformet på en klar og forståelig måte. Dette kravet har samme rekkevidde som det tilsvarende kravet i artikkel 4 (2), som utelukker avtalens hovedgjenstand fra urimelighetsvurderingen, forutsatt at vilkårene er formulert klart og forståelig, jf. C-26/13 (omtalt i EUR-2014-9-4).

Kravet om avtalevilkårs gjennomsiktighet skal tolkes bredt og ikke innskrenkes til det som er grammatisk klart og forståelig. En alminnelig opplyst og rimelig oppmerksom gjennomsnittsforbruker skal være i stand til å forstå vilkåret og dermed selv klare å vurdere hvilke potensielt alvorlige økonomiske følger vilkåret kan få for egne forpliktelser, jf. de forente sakene C-776/19 og C-782/19 (omtalt i EUR-2021-11-4).

Ifølge EU-domstolen er det avgjørende at forbrukeren får opplysninger om avtalevilkårene og konsekvensene av disse før avtaleinngåelsen. Det er nettopp på grunnlag av slike opplysninger forbrukeren avgjør om vedkommende vil inngå avtalen eller ikke, jf. C-395/21 (omtalt i EUR-2023-2-1).

EU-domstolen fastslår at informasjon om ansvarsbetingelser og detaljer rundt overtagelse av ansvar for forfalte låneavdrag ved låntakers uførhet er av vesentlig betydning for forbrukeren og kravet til gjennomsiktighet i en gruppeforsikringsavtale. Informasjon og redegjørelse er nødvendig for at forbrukeren skal forstå rekkevidden av vilkårene i gruppeforsikringsavtalen. Det kan ikke forventes at forbrukeren utviser samme aktsomhet ved inngåelse av en slik avtale som der forbrukeren inngår forsikringsavtalen og låneavtalen hver for seg, jf. C-96/14 (omtalt i EUR-2015-9-4). Ifølge EU-domstolen forutsetter dette at forbrukeren gjøres kjent med alle avtalevilkårene før avtaleinngåelsen. Hvorvidt vilkårene utgjør avtalens hovedgjenstand eller ikke, er uten betydning i denne sammenheng.

Tredje spørsmål

Tredje spørsmål er om artikkel 3 (1) og artikkel 4 til 6 skal tolkes slik at et vilkår i en forsikringsavtale om utelukkelse eller begrensning av dekning, som forbrukeren ikke har kunnet gjøre seg kjent med før avtaleinngåelsen, kan gjøres gjeldende ovenfor forbrukeren, selv om forsikringstaker (banken) kan holdes ansvarlig for den manglende kunnskapen.

Kravet om gjennomsiktighet i artikkel 5 er relevant i vurderingen av om avtalevilkåret er urimelig etter artikkel 3, jf. C-395/21. EU-domstolen fastslår at manglende gjennomsiktighet i avtalen som følge av at forbrukeren ikke har fått kunnskap om det aktuelle avtalevilkåret før avtaleinngåelsen kan utgjøre et element i urimelighetsvurderingen.

I urimelighetsvurderingen skal det foretas en vurdering av kravet om god tro og om det foreligger en betydelig skjevhet til skade for forbrukeren, jf. C-621/17. Vurderingen skal ta hensyn til tidspunktet for avtaleinngåelse og omstendigheter rundt denne, jf. artikkel 4 (1). Ved vurderingen av god tro skal nasjonale domstoler ta særlig hensyn til partenes styrkeforhold i forhandlingsposisjon og hvorvidt forbrukeren har blitt oppfordret til å gi sin tilslutning til vilkåret, jf. fortalepunkt 16.

Ved vurderingen av om avtalevilkåret medfører en betydelig skjevhet i partenes forpliktelser, skal den nasjonale domstolen prøve om den næringsdrivende med rimelighet kunne forvente at forbrukeren ville akseptere vilkåret etter en individuell forhandling, jf. de forente saker C-84/19, C-222/19 og C-252/19 (omtalt i EUR-2020-16-3). At forbrukeren ikke fikk gjøre seg kjent med avtalevilkårene før inngåelsen, er ifølge EU-domstolen et vesentlig element i urimelighetsvurderingen. Dette skyldes at forbrukeren kan ha påtatt seg forpliktelser den ellers ikke ville, og på den måten oppstår det en betydelig skjevhet mellom partene.

Dersom foreleggende rett kommer til at avtalevilkåret er urimelig, skal vilkåret ikke binde forbrukeren, jf. artikkel 6. Den faktiske og rettslige situasjonen forbrukeren ville ha vært i uten det urimelige vilkåret skal gjenopprettes, jf. C-395/21. Dette gjelder med mindre forbrukeren motsetter seg dette, jf. C-224/19 og C-259/19.

EU-domstolens konklusjon

Direktiv 93/13/EØF artikkel 4 (2) og artikkel 5 skal tolkes slik at en forbruker skal ha mulighet til å gjøre seg kjent med alle vilkårene i avtalen før avtaleinngåelsen.

Direktivets artikkel 3 (1) og artikkel 4 til 6 skal tolkes slik at når forbrukeren ikke har kunnet få kjennskap til et vilkår i en forsikringsavtale om utelukkelse av eller begrensning i dekning av den forsikredes risiko forut for inngåelsen av avtalen, og den nasjonale rett anser vilkåret urimelig, er rettsinstansen forpliktet til å unnlate å anvende dette vilkåret, slik at det ikke binder forbrukeren.

Direktiv 93/13/EØF om urimelige vilkår i forbrukeravtale er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XIX om forbrukervern. Direktivet er gjennomført i norsk rett ved lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer § 37 og lov 9. januar 2009 nr. 2 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv.

(C-263/22)

IHT