EU-domstolen avsa 17. mai 2023 prejudisiell avgjørelse i sak C-97/22. Saken gjelder tolkning av direktiv 2011/83/EU om forbrukerrettigheter, om endring av rådsdirektiv 93/13/EØF og europaparlaments- og rådsdirektiv 1999/44/EF og om oppheving av rådsdirektiv 85/577/EØF og europaparlaments- og rådsdirektiv 97/7/EF [Forbrukerrettighetsdirektivet 2011].
Sakens bakgrunn
HJ inngikk en muntlig avtale med et selskap om renovering av el-installasjoner i hans hjem. Selskapet informerte ikke om forbrukerens angrerett. En faktura ble sendt til HJ etter at arbeidet var gjennomført, men denne ble ikke betalt. To måneder senere ga HJ beskjed om at han angret på avtalen, noe som førte til at selskapet anla sak mot ham. Saken står for Landgericht Essen (regional førsteinstansdomstol), som er foreleggende domstol.
EU-domstolens vurdering
Spørsmålet er om en forbruker ikke trenger å betale for en tjeneste etter artikkel 14 (5) og 14 (4) (a) (i) når selgeren ikke informerte om forbrukerens angrerett ved avtaleinngåelsen, og angreretten er benyttet etter at selgeren har oppfylt sin del av avtalen.
Etter artikkel 14 (5) skal ikke forbrukeren «pådra seg noe ansvar som følge av at angreretten brukes», når forbrukeren angrer på en avtale inngått utenfor selgers faste forretningslokaler, se artikkel 2 (8). I tillegg sier artikkel 14 (4) (a) (i) at forbrukeren ikke hefter for kostnader for utførelse av tjenester innen utløpet av angrefristen, når selger ikke har opplyst om angreretten ved avtaleinngåelse. EU-domstolen bemerker at bestemmelsen skal beskytte forbrukere mot å inngå en avtale på grunnlag av manglende informasjon, se C-430/17 (omtalt i EUR-2019-6-4). Artikkel 14 (4) og 14 (5) sett i sammenheng tilsier at forbrukeren ikke trenger å betale for utførte tjenester etter å ha angret på avtalen.
Samtidig lurer den foreleggende domstolen på om forbrukeren oppnår en uberettiget vinning ved å benytte seg av angreretten i gjeldende sak. Til dette bemerker EU-domstolen at direktivet etablerer et sterkt forbrukervern. Formålet med direktivet vil forfeile dersom artikkel 14 (5) tolkes innskrenkende til skade for forbrukeren. Artikkel 14 (5) og 14 (4) har en klar ordlyd som ikke kan settes til side.
EU-domstolens konklusjon
En forbruker trenger ikke å betale for en tjeneste etter artikkel 14 (5) og 14 (4) (a) (i) når selgeren ikke informerte om forbrukerens angrerett ved avtaleinngåelsen, og angreretten er benyttet etter at selgeren har oppfylt sin del av avtalen.
Direktiv 2011/83/EU er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XIX (Forbrukervern), og gjennomført i norsk rett ved lov 20. juni 2014 nr. 27 om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg uten faste forretningslokaler (angrerettloven).
(C-97/22)
BR