EU-domstolen avsa 25. mai 2023 prejudisiell avgjørelse i sak C-290/21. Saken gjelder tolkning av direktiv 93/83/EØF om samordning av visse bestemmelser om opphavsrett og nærstående rettigheter som får anvendelse på satellittkringkasting og videresending via kabel (Satellitt- og kabeldirektivet).
Sakens bakgrunn
Tolkningsspørsmålene knytter seg til en tvist mellom et østerriksk forvaltningsselskap for opphavsrettigheter (AMK) og en satellitt TV-tilbyder fra Luxembourg (Canal+), om sistnevntes utsendelse av TV-programmer i satellittpakker i Østerrike. AKM hadde ikke autorisert kringkastingen og hevdet at kringkastingen av satellittsignalene til Østerrike måtte opphøre og krevde erstatning. Den foreleggende rett er Oberster Gerichtshof, øverste domstol i Østerrike.
EU-domstolens vurdering
Spørsmålet er om artikkel 1 (2) (b) må tolkes slik at en satellittpakkeleverandør er pålagt å innhente tillatelse til tilgjengeliggjøringen for allmennheten fra innehaverne av opphavsretten i medlemsstaten hvor tilgjengeliggjøringen for allmennheten finner sted, det vil si der hvor de programbærende signalene fører opp til satellitten.
EU-domstolen peker innledningsvis på at etter ordlyden finner tilgjengeliggjøring av allmennheten kun sted der hvor de programbærende signaler under radio- og TV-selskapets ansvar introduseres i en sendekjede som fører opp til satellitten og ned mot jorden.
For at utsendelsen skal utgjøre en «tilgjengeliggjøring for allmennheten via satellitt» må flere kumulative vilkår være oppfylt i artikkel 1 (2) (a) og (c), se C-431/09 og C-432/09. EU-domstolen har fastslått at indirekte og direkte utsendelser av TV-programmer som oppfyller de kumulative vilkårene skal anses for å utgjøre én enkelt, og udelelig, tilgjengeliggjøring for publikum via satellitt. Udeleligheten betyr imidlertid ikke at tilgjengeliggjøringen kan skje uten tillatelse fra de berørte rettighetshaverne, jf. C-431/09 og C-432/09.
Det følger av artikkel 2, og fortalepunkt 17, at opphavsmannen skal gi tillatelse til enhver tilgjengeliggjøring for allmennheten. Slik tillatelse skal innhentes når tilgjengeliggjøringen gjør beskyttede verker tilgjengelig for et nytt publikum. Ifølge EU-domstolen er det ubestridt at radio- og TV-selskaper som hovedregel gjør beskyttede verker tilgjengelig for et nytt publikum. Tillatelse til slik tilgjengeliggjøring skal kun innhentes i den medlemsstaten hvor de programbærende signaler føres inn i en ubrutt kjede som fører opp til satellitten. Ordlyden i artikkel 1 nr. 2 (b) og systemet i artikkel 1 nr. 2 (a) til (c) tilsier dermed at en leverandør av satellittpakker er pålagt å skaffe tillatelse på tilsvarende måte som radio- og TV-selskap.
EU-domstolens konklusjon
Artikkel 1 (2) (b) skal tolkes slik at en leverandør av satellittpakker skal innhente autorisasjonen fra innehaverne av opphavsretten og beslektede rettigheter for kommunikasjon til allmennheten via satellitt, i medlemsstaten der de programbærende signalene blir introdusert i kommunikasjonskjeden som fører til satellitten, og bare der.
Direktiv 93/83/EØF er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XVII (Opphavsrett) og gjennomført i lov 15. juni 2018 nr. 40 om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven). Åndsverkloven § 57 regulerer tilfellet som EU-domstolen tar stilling til i denne saken.
(C-290/21)
IHT