Sakens bakgrunn

Selskapet Gedem inngikk fem kontrakter med ALD Automotive om løpende leie av løsøregjenstander. Gedem betalte ikke leie etter hvert som den forfalt, og ble til slutt slått konkurs. I forbindelse med konkursbehandlingen meldte ALD det samlete beløpet, med tillegg av morarenter, i boet. I tillegg krevde ALD et fast beløp for hver av de forfalte fakturaene, 25 i tallet, til dekning av inndrivelseskostnadene. Saken står for Ústavní soud (forfatningsdomstol i Den Tsjekkiske Republikk) som er foreleggende domstol.

EU-domstolens vurdering

Det første spørsmålet er om direktiv 2011/7/EU artikkel 6 (1), sammenholdt med artikkel 3, gir kreditor rett til standardkompensasjon på 40 euro per forsinket betaling, når én og samme kontrakt fastsetter periodiske betalinger som skal betales innenfor en bestemt frist.

Med «forsinket betaling» menes «betaling som ikke foretas innen den avtalefestede eller lovfestede betalingsfristen», jf. artikkel 2 (4). Definisjonen omfatter altså hver enkelt betaling, selv når flere periodiske betalinger gjelder én og samme kontrakt, se C-370/21 (omtalt i EUR-2022-20-4).

Artikkel 3 (1) bestemmer at kreditors rett til morarenter som følge av forsinket betaling, skal være knyttet til hver enkelt «handelstransaksjon». Det samme gjelder dermed også standardkompensasjonen fastsatt i artikkel 6 (1).

EU-domstolen finner at dette underbygges av direktivets formål. Artikkel 1 (1) fastslår at formålet er å bekjempe forsinket betaling i handelstransaksjoner. I fortalepunkt 19 framkommer det at et nødvendig tiltak for å nå målet er å kompensere kreditor for inndrivelseskostnader.

Det andre spørsmålet er om artikkel 6 (1), sammenholdt med artikkel 3 og 7 (1) (2) (c), er til hinder for at nasjonal lovgivning avviser eller nedjusterer det faste beløpet som er fastsatt i artikkel 6 (1) på grunnlag av alminnelige nasjonale privatrettslige prinsipper når den aktuelle forsinkede betalingen gjelder beløp som er lavere enn 40 euro.

Prinsippet om EU-rettens forrang innebærer en plikt for nasjonale domstoler til å tolke nasjonal rett i overensstemmelse med EU-retten. En adgang til å avvise eller nedjustere et direktivfestet beløp, lar seg ikke forene med forpliktelsen til å gi EU-retten full virkning, se C-585/20.

EU-domstolens konklusjon

Artikkel 6 (1), sammenholdt med artikkel 3, gir kreditor rett til standardkompensasjon for inndrivelseskostnader på 40 euro per forsinket betaling, også der betalingene knytter seg til én og samme kontrakt.

Artikkel 6 (1), sammenholdt med artikkel 3 og 7 (1) (2) (c), er til hinder for at nasjonale domstoler avviser eller nedjusterer det faste beløpet fastsatt i artikkel 6 (1). Dette gjelder også når de forsinkede betalingene gjelder beløp som er lavere enn 40 euro.

Direktiv 2011/7/EU er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XII (Fri bevegelighet for kapital) og er gjennomført i lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling m.m. (forsinkelsesrenteloven). Avgjørelsen EU-domstolen er den sekstende i rekken av avgjørelser fra EU-domstolen knyttet til direktivet.

(C-78/22)

ÅE