EU-domstolen avsa 27. april 2023 prejudisiell avgjørelse i sak C-192/22. Saken gjelder rett til årlig betalt ferie etter artikkel 7 (1) i Europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/88/EF om visse aspekt ved organisering av arbeidstida [Arbeidstidsdirektivet] og chartrets artikkel 31 (2).
Sakens bakgrunn
Fra 1986 til 30. september 2019, da han gikk av med pensjon, var FI ansatt i BMW. Fra slutten av 2012 var han deltidsansatt, og da slik at han skulle arbeide til 31. mai 2016, og være fritatt for arbeid frem til 1. oktober 2019. I mai 2016 tok FI ut de feriedagene han hadde opptjent, men ble syk de siste dagene, og fikk dermed ikke avholdt alle. Den 1. juni 2016 hadde han to og to tredjedels feriedager til gode.
I 2019 anla FI sak mot BMW ved Arbeidsgericht (arbeidsretten i Tyskland) med påstand om godtgjørelse for feriedagene han ikke fikk tatt ut i 2016, men tapte. Retten fant at den tyske ferieloven § 7 (3) krever at overføring av feriedager fra et år til et annet må skje innen tre måneder inn i påfølgende kalenderår. Anke til Landesarbeitsgericht førte ikke fram. Saken verserer nå for Bundesarbeitsgericht (forbundsdomstol i arbeidsrettslige saker) som er foreleggende domstol.
EU-domstolens vurdering
Artikkel 7 (1) gir alle arbeidstakere rett til minimum fire ukers betalt ferie i året, se C-518/20 og C-727/20 (omtalt i EUR-2022-14-2). Retten til årlig betalt ferie innebærer også at arbeidstakeren har rett til finansiell godtgjørelse for ferie som ikke avholdes før arbeidsforholdet opphører. Direktivbestemmelsen konkretiserer den grunnleggende retten til årlig betalt ferie som er fastsatt i chartrets artikkel 31 (2).
Direktivbestemmelsen oppstiller bare to vilkår for rett til finansiell godtgjørelse: For det første må arbeidsforholdet være opphørt, og for det andre må det være feriedager til gode på tidspunktet for arbeidsforholdets opphør.
Charter-rettigheten om årlig betalt ferie kan kun begrenses under overholdelse av betingelsene fastsatt i chartrets artikkel 52 (1) og med respekt for rettighetens kjerneinnhold. Formålet om å beskytte arbeidsgiveren mot for stor risiko for omfattende oppsamling av fraværsperioder, og vanskelighetene dette kan føre til, kan begrunne et forholdsmessig inngrep i rettigheten, se C-214/16 (omtalt i EUR-2017-20-4).
En situasjon som den FI befinner seg i, kan ifølge EU-domstolen ikke begrunne unntak fra regelen i direktivets artikkel 7. For det første er det ikke snakk om langvarig sykefravær, men en begrenset periode på to og to tredjedels dager. For det andre er grunnen til at feriedagene ikke er avholdt at arbeidstakeren har fritatt arbeidsgiveren fra arbeid. For det tredje kunne arbeidsgiver planlagt ferieuttaket slik at risikoen for at ferien ikke kunne tas ut i ansettelsesperioden ble redusert.
Avgjørende for EU-domstolen er at rettigheten i artikkel 7 ville blitt innholdsløs dersom en arbeidstaker i FIs situasjon kunne bli nektet finansiell godtgjørelse for ikke avholdt ferie.
EU-domstolens konklusjon
Direktiv 2003/88/EF artikkel 7, sammenholdt med chartrets artikkel 31 (2), er til hinder for en nasjonal lovgivning som fastsetter at retten til årlig betalt ferie som en arbeidstaker har opptjent bortfaller ved utløpet av ferieåret eller på et senere tidspunkt når arbeidstakeren på grunn av sykdom har vært forhindret i å avholde ferien før fasen med fritak fra arbeidet, i tilfeller hvor det ikke er tale om fravær av lengre varighet.
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/88/EF om visse aspekt ved organisering av arbeidstida [Arbeidstidsdirektivet] er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XVIII om Helse og sikkerhet på arbeidsplassen, arbeidsrett og lik behandling av menn og kvinner. I norsk rett reguleres disse forholdene av lov 29. april 1988 nr. 21 om ferie.
Etter den norske ferieloven § 9 (1) (2) må en arbeidstaker som har vært helt arbeidsufør i løpet av ferien og vil kreve at et tilsvarende antall feriedager utsettes, fremsette kravet uten ugrunnet opphold etter at arbeidet er gjenopptatt. Ferien kan da også overføres til påfølgende ferieår, jf. § 7 (3) (2). Ved opphør av arbeidsforhold skal opptjente feriepenger ifølge § 11 (3) utbetales siste vanlige lønningsdag før fratreden. Vilkåret om at kravet må fremsettes uten ugrunnet opphold etter at arbeidet er gjenopptatt, innebærer i likhet med den tyske ferielovens bestemmelse en frist for å påberope seg opptjent ferie.
(C-192/22)
ÅE