Sakens bakgrunn

Forbrukeren MJ inngikk en låneavtale med långiveren AxFina. Saken gjelder rettsvirkningen av at låneavtalen ble erklært ugyldig, som følge av at vilkåret om at forbrukeren måtte bære valutarisikoen ble ansett for å være urimelig. Lånet ble tatt opp i utenlandsk valuta, og forbrukeren måtte tilbakebetale i nasjonal valuta. Den foreleggende domstol, Győri Ítélőtábla (ankedomstol i Ungarn), har anført at låneavtalen ikke kan opprettholdes uten det urimelige avtalevilkåret.

EU-domstolens vurdering

Første og annet spørsmål

Spørsmålet er om direktiv 93/13/EØF artikkel 6 (1) og 7 (1) er til hinder for at en avtale, som anses urimelig og dermed erklæres ugyldig, kan tilpasses av en nasjonal domstol ved å endre avtalens valuta og rentesats eller ved å sette et tak på valutaens vekselskurs.

EU-domstolen viser til at det følger av artikkel 6 (1), og tilhørende rettspraksis, at når den nasjonale domstolen fastslår at et vilkår i en avtale mellom en forbruker og næringsdrivende er urimelig, så kan ikke domstolen tilpasse avtalen ved å endre vilkårets innhold, jf. C-269/19 (omtalt i EUR-2020-22-6).

Utgangspunktet er at det urimelige vilkåret skal anses for aldri å ha eksistert, slik at det ikke har virkning overfor forbrukeren. Konstateringen av urimelighet skal føre til at den faktiske og rettslige situasjonen forbrukeren ville ha vært i dersom vilkåret aldri hadde eksistert, gjenopprettes. Det innebærer for eksempel å gi forbrukeren krav på restitusjon av de beløp som den næringsdrivende uberettiget har ervervet gjennom det urimelige vilkåret, jf. C-472/20.

Etter EU-domstolens syn vil en adgang for nasjonale domstoler som gjør det mulig å fritt endre innholdet av urimelige kontraktsvilkår i forbrukeravtaler, skade gjennomføringen av det langsiktige målet nedfelt i direktivet artikkel 7 (1), som er å sikre at anvendelsen av urimelige avtalevilkår opphører. En endringsadgang hos domstolene kan oppheve den avskrekkende virkningen som direktivet er ment å ha overfor næringsdrivende. Dersom urimelige vilkår tilpasses innenfor lovens grenser av nasjonale domstoler som ivaretar begge parters interesser, vil den næringsdrivende i mindre grad være fristet til å unnlate å anvende urimelige vilkår, jf. C-125/18.

Dersom det ikke er mulig å opprettholde avtalen uten det urimelige vilkåret, kan vilkåret unntaksvis oppheves og erstattes av en deklaratorisk bestemmelse i nasjonal rett eller en bestemmelse som får anvendelse dersom partene samtykker til det. Dette unntaket er begrenset til tilfeller der annullering av avtalen vil ha særlig skadelige virkninger for forbrukeren og straffe denne, jf. C-472/20.

Hvis det ikke finnes en deklaratorisk bestemmelse i nasjonal rett som får anvendelse eller som partene kan samtykke til, fastslår EU-domstolen at direktivet krever at nasjonale domstoler må treffe alle nødvendige tiltak for å gjenopprette en effektiv balanse mellom partenes forpliktelser. Under spesielle omstendigheter kan den nasjonale domstolen oppfordre partene til å forhandle, under forutsetning at domstolen fastsetter kriteriene for forhandlingene og formålet er å skape en reell balanse mellom avtalepartenes rettigheter og forpliktelser, som tar hensyn til det høye forbrukervernet direktivet sikrer, jf. C-269/19.

EU-domstolen presiserer at der den nasjonale domstolen fastslår at det ikke er mulig å stille partene i den situasjonen som de ville ha vært i dersom avtalen ikke ble inngått, så skal den sikre at forbrukeren befinner seg i situasjonen den ville ha vært i dersom det urimelige avtalevilkåret ikke hadde eksistert, jf. C-472/20. Den nasjonale domstol kan for eksempel kreve tilbakebetaling av de uberettigede beløpene långiver har krevd, da disse utgjør en uberettiget berikelse, jf. C-472/20. Rettens tiltak må ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å gjeninnføre balansen mellom avtalepartene og som beskytter forbrukeren mot de særlig skadelige virkningene annullasjon av låneavtalen kan ha.

Tredje spørsmål

Det tredje spørsmålet er om artikkel 6 (1) er til hinder for at en urimelig avtale opprettholdes i en periode fra avtaleinngåelse til ikrafttredelsesdatoen for nasjonal lovgivning som påbyr omregning av avtaler om lån tatt opp i utenlandsk valuta til nasjonal valuta, idet avtalevilkåret erstattes med bestemmelser i nasjonal rett om dette.

EU-domstolen bemerker at selv om EU-domstolen har anerkjent en adgang til å erstatte et urimelig avtalevilkår med en deklaratorisk bestemmelse i nasjonal rett, så er denne adgangen begrenset til unntakstilfeller. Det vil si tilfeller der annullering av avtalen i sin helhet, vil ha særlig skadelige virkninger for forbrukeren og dermed straffe denne.

Erstatningsmuligheten er begrenset til deklaratoriske bestemmelser i nasjonal rett eller bestemmelser som finner anvendelse på avtalen mellom partene, og disse må selv ikke utgjøre urimelige kontraktsvilkår, jf. C-260/18 (omtalt i EUR-2020-5-3). En avtale som blir uthulet som følge av at det urimelige avtalevilkår bortfaller, kan ikke utfylles med nasjonale bestemmelser som kun baserer seg på «almengyldige bestemmelser i national ret», jf. C-260/18. De nasjonale bestemmelsene må være fastlagt på en tydeligere måte enn gjennom en henvisning til et prinsipp om rimelighet, sedvane eller lignende.

EU-domstolens konklusjon

Direktiv 93/13/EØF artikkel 6 (1) og 7 (1) er til hinder for at en låneavtale som anses urimelig blir erklært gyldig, ved at forbrukerens forpliktelser etter det urimelige avtalevilkåret justeres og utfylles av den nasjonale domstolen.

Direktiv 93/13/EØF artikkel 6 (1) er til hinder for at en avtale, som anses urimelig, opprettholdes i en periode fra avtaleinngåelsen til ikrafttredelsen av nasjonal lov som omregner låneavtaler tatt opp i utenlandsk valuta til nasjonal valuta.

Direktiv 93/13/EØF om urimelige vilkår i forbrukeravtale er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XIX om forbrukervern. Direktivet er gjennomført i norsk rett ved lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer § 37 og lov 9. januar 2009 nr. 2 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv. Direktivet er grundig behandlet av Giertsen, Avtaler, 4. utg. 2021, og Woxholth, Avtalerett, 11. utgave. For en spesialstudie av virkningen av urimelighet, kan vises til Arnesen, «Valget mellom endring og ugyldighet i forbrukerkontrakter», i Hjemeng (red.) Ugyldighet i privatretten – minnebok for Viggo Hagstrøm.

(C-705/21)

IHT