Sakens bakgrunn

Saken gjelder en arbeidsrettstvist mellom den greske organisasjonen Eoppep og greske myndigheter. Eoppep utøver offentlig myndighet ved å godkjenne utdanningsinstitusjoner og eksamensbeviser, men yter også tjenester til offentlige organer. I 2018 hadde Eoppep truffet avgjørelse om å frata to ansatte, PM og DM, sine stillinger av ulike grunner. Arbeidstilsynet mente imidlertid at kravene i direktiv 2002/14/EF ikke var oppfylt, da Eoppep ikke hadde informert og hørt arbeidstakerrepresentantene forut for avgjørelsen. Greske myndigheter ila derfor Eoppep en bot på 2250 euro. Eoppep stevnet den greske stat for retten og anførte blant annet at direktiv 2002/14/EF ikke kom til anvendelse, fordi organisasjonen ikke driver økonomisk virksomhet. Den greske domstolen forela to spørsmål prejudisielt for EU-domstolen, men spørsmålet som skal kommenteres i det følgende er hvordan tolkningen av begrepet «foretak» som driver «økonomisk virksomhet» i direktiv 2002/14/EF artikkel 2 bokstav a skal forstås.

EU-domstolens vurdering

EU-domstolen innleder med å presisere at domstolen gjentatte ganger har fastslått at uttrykket «økonomisk virksomhet» omfatter «enhver aktivitet, der består i at udbyde varer eller tjenesteydelser på et givet marked», jf. C-416/16 Piscarreta Ricardo avsnitt 34 og C-948/19 Manpower Lit avsnitt 36–37.

Videre peker EU-domstolen på noen ytre grenser for begrepet. Offentlig myndighetsutøvelse vil ikke anses som «økonomisk virksomhet». Samtidig vil tjenester som er utført i allmenhetens interesse og uten profittmotiv, men som er i konkurranse med tjenester som tilbys av andre operatører med profittmotiv, anses for å være «økonomisk virksomhet». Selv om slike tjenester er mindre konkurransedyktige sammenlignet med tjenestene som tilbys av aktører som ønsker gevinst, er det fortsatt en «økonomisk virksomhet» i direktivets forstand.

Når det gjelder vurderingen av om Eoppep driver «økonomisk aktivitet» uttaler EU-domstolen at selv om den foreleggende domstol har kategorisert flere av organisasjonens oppgaver som offentlig myndighetsutøvelse, er det opp til den foreleggende domstolen å prøve om det faktisk finnes kommersielle og konkurrerende virksomheter som har sikte på profitt i samme marked. Det fremholdes også at Eoppep delvis finansieres av inntektene de får gjennom tjenestene sine, og at det er opp til foreleggende rett å avgjøre om disse inntektene er betaling for Eoppeps tjenester, eller ikke. Hvis disse inntektene regnes som betaling for tjenestene, vil det tilsi at Eoppep driver «økonomisk aktivitet».

EU-domstolens konklusjon

Svaret på spørsmålet er at direktiv 2002/14/EF artikkel 2 bokstav a skal tolkes slik at bestemmelsen kan omfatte en privatrettslig juridisk person som handler som et offentligrettslig organ, og som utfører offentlig myndighet, når den for øvrig leverer tjenesteytelser mot vederlag i konkurranse med andre markedsdeltakere.

Direktiv 2002/14/EF er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XVIII (Helse og sikkerhet på arbeidsplassen, arbeidsrett og lik behandling av menn og kvinner) og gjennomført i norsk rett ved lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven) kapittel 8.

(C-404/22)

SB