Sakens bakgrunn

Den som arrangerer konsert hvor det fremføres musikk vernet av opphavsrett, må betale vederlag til TONO, en kollektiv organisasjon som forvalter medlemmers enerett til å råde over musikkverk. Vederlaget beregnes normalt etter en konserttariff. TONO satte krav om at Oslo-Filharmonien, et symfoniorkester, måtte betale et høyere vederlag etter særskilt avtale basert på andre kriterier enn de som ligger til grunn for konserttariffen.

Spørsmålet for Høyesterett var om lisenskriteriene til TONO var i strid med lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. § 28, som krever at kriteriene er objektive og ikke-diskriminerende.

Høyesteretts vurdering

Høyesterett viser til lovens § 1 og peker innledningsvis på at siden kollektive forvaltningsorganisasjoner, som TONO, kan få en dominerende stilling, er det behov for å sørge for at kollektiv forvaltning av opphavsretten håndteres på en ansvarlig, effektiv og åpen måte overfor både rettighetshavere og brukere.

I tillegg viser Høyesterett til at loven gjennomfører direktiv 2014/26/EU (CRM-direktivet) og kodifiserer konkurranserettslige normer som inngår i rammene for hva som kan avtales av lisensvilkår. Høyesterett fremholder at rettskilder på konkurranserettsområdet, som EU-domstolens praksis om TFEU artikkel 102 om forbud mot bruk av dominerende og diskriminerende vilkår, jf. EØS-avtalen artikkel 54, er relevante. Like etter påpeker Høyesterett at det ikke foreligger praksis fra EU-domstolen som direkte gjelder forståelsen av CRM-direktivet.

Høyesterett tar utgangspunkt i spørsmålet om kriteriene er objektive og ikke-diskriminerende etter § 28 første punktum. Bestemmelsen gjennomfører deler av CRM-direktivet artikkel 16 (2). Høyesterett påpeker at kravene har en nær sammenheng, men at tilnærmingen til vurderingene er forskjellig.

Objektivitetskravet har to sider. Kriteriene skal gjøre det mulig å etterprøve og verifisere hvordan vederlaget er beregnet. Dersom det kreves en annen konkret sats enn den alminnelige, må dette begrunnes. Kriteriene må også være relevante. Det innebærer at det må være en sammenheng mellom fastsettingen av vederlaget og brukens økonomiske handelsverdi. En vederlagsmodell kan være lovstridig hvis det finnes andre mer nøyaktige metoder for beregning, som ikke medfører en uforholdsmessig økning av forvaltningskostnadene. I denne sammenheng viser Høyesterett til EU-domstolens avgjørelse i C-372/19.

Kravet om ikke-diskriminering består av en treleddet vurdering. Først om forvaltningsorganisasjonen (her: TONO) har inngått sammenlignbare transaksjoner. Hvis svaret er bekreftende, er neste spørsmål om kriteriene i disse skiller seg fra den avtalen som tilbys brukeren, og videre om den eventuelle forskjellen har noen betydning. Hvis det er tilfellet, kreves det at forskjellen er objektivt begrunnet. Høyesterett viser til at denne fremgangsmåten er i tråd med praksis fra EU-domstolen, se C-52/07 (omtalt i EUR-2009-1-3).

I den konkrete vurderingen vises det til at vederlaget for Oslo-Filharmonien ble beregnet på en annen måte enn for andre konsertarrangører og avviker fra konserttariffen. Høyesterett avfeide at forskjellsbehandlingen måtte stille parten mindre gunstig i konkurransen enn andre brukere. Det ble vist til at en økonomisk merbelastning er nok, og at ikke alle elementer fra konkurranseretten gjelder fullt i lov om kollektiv forvaltning, siden det er tale om to selvstendige regelverk.

TONO hevdet forskjellsbehandlingen var objektivt begrunnet, og viste til statstilskuddet og konsertinntektene til Oslo-Filharmonien, og det at vederlaget skal stå i et rimelig forhold til brukens økonomiske handelsverdi. Som et utgangspunkt mener Høyesterett at konserttariffen gir den mest nøyaktige vederlagsmodellen, siden denne baserer seg på billettinntektene, og ikke en modell basert på statstilskudd.

Høyesterett uttaler at det ikke kan utelukkes at en modell der statstilskudd inngår kan begrunnes på en tilfredsstillende måte. Det vises til C-52/07 der EU-domstolen uttalte at dette må vurderes konkret ut fra formålet med brukerens virksomhet og finansiering. Høyesterett mener at TONOs begrunnelse uansett er for generell og skjønnsmessig, ikke gir forklarende og etterprøvbare kriterier som begrunner forskjellsbehandlingen. Høyesterett går derfor ikke nærmere inn på en vurdering av vederlagsmodellen.

Høyesteretts konklusjon

Høyesterett kom til at kriteriene som ligger til grunn for lisensvilkårene som TONO krever i stedet for konserttariffen, ikke oppfyller lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. § 28 første punktum.

Lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv., gjennomfører direktiv 2014/26/EU om kollektiv forvaltning av opphavsrett [CRM-direktivet].

(HR-2023-1077-A)

IHT