Sakens bakgrunn

En britisk-russisk statsborger, A, fløy ved flere anledninger to selveide droner over Svalbard i perioden 3. august til 6. september 2022. Dronene veide rundt 900 gram og var derfor ikke registreringspliktige. A ble tiltalt for overtredelse av sanksjonsloven § 4, jf. § 2, jf. sanksjonsforskriften § 22, jf. § 19. A ble frifunnet av både tingretten og lagmannsretten, da domstolene kom til at droneflygningen ikke ble omfattet av sanksjonsforskriften tolket i lys av forordning (EU) nr. 833/2014. Spørsmålet for Høyesterett var om droneflygningen ble rammet av sanksjonsforskriften § 19 (1).

Høyesteretts vurdering

I vurderingen av om A sine handlinger rammes av sanksjonsforskriften § 19 starter Høyesterett med å vise at forskriften forutsettes å ha samme innhold som forordningen, og at rekkevidden av forskriften må fastlegges fullt ut i samsvar med forordningens artikkel 3d nr. 1.

Den første problemstillingen som Høyesterett måtte ta stilling til var om dronene i saken var å anse som «aircraft» i forordningens forstand (tilsvarende «luftfartøy» etter sanksjonsforskriften). Flertallet finner ingen veiledning i ordlyden, men viser til at det i fortalen til endringsforordning (EU) 2022/334, der artikkel 3d ble tilføyd, fremgår at flyforbudet i artikkel 3d nr. 1 skal gjennomføres «in accordance with their national rules and laws and consistent with international law, in particular relevant international civil aviation agreements». Flertallet går derfor videre med å undersøke EU-rettslige og andre internasjonale reguleringer på området for sivil luftfart.

Etter en gjennomgang av rammene for uttrykket «aircraft» i en rekke forordninger i EU mener førstvoterende at den internasjonale og EU-rettslige reguleringen i dag samlet sett ikke gir holdepunkter for at droner som i denne saken er utelukket fra begrepet. Førstvoterende – som representant for flertallet på tre dommere – konkluderer derfor med at dronene som A fløy er å anse som «aircraft» i forordning (EU) nr. 833/2014 artikkel 3d nr. 1. Mindretallet på to dommere tok ikke stilling til dette spørsmålet.

Den andre problemstillingen som Høyesterett måtte ta stilling til var om dronene var «non-Russian-registred aircraft». Forbudet i artikkel 3d nr. 1 er utformet slik at det retter seg mot tre nærmere angitte kategorier av luftfartøy. Kategorien som dannet grunnlaget for tiltalen mot A, rammet «any non-Russian-registered aircraft which is owned or chartered, or otherwise controlled by any Russian natural or legal person, entity or body». Det springende punktet for Høyesterett var om uttrykket «non-Russian-registred aircraft» måtte forstås slik at bare luftfartøyer registrert i andre land enn Russland omfattes, slik forsvarer gjorde gjeldende, eller om uttrykket bare fastslår det negative; at det er tilstrekkelig at luftfartøyet ikke er russiskregistrert, så lenge det eies, leies eller kontrolleres av russiske personer. Det er på dette punktet Høyesterett deler seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet finner ingen veiledning i de ulike språkversjonene, og mener derfor at ordlyden ikke gir tilstrekkelig veiledning. Med henvisning til utgangspunktet om at alle språkversjonene er likestilte, mente flertallet at en ikke kunne følge et anført resonnement om at den «klareste» eller «mest presise» språkversjonen må legges til grunn. Det var heller ikke holdepunkter for at språkversjonen som gir en bestemmelse et «snevrere» anvendelsesområde må gis forrang, jf. C-950/19 (omtalt i EUR-2021-7-4).

Flertallet legger også vekt på at formålet med sanksjonen er å ramme russisk økonomi og samtidig legge press på Russland for å avslutte krigen mot Ukraina, og at det tilsier at det vide tolkningsalternativet bør legges til grunn. I tillegg blir det uttalt at sikkerhetspolitiske hensyn taler i samme retning. Etter dette kommer flertallet til at uttrykket «non-Russian-registred» ikke innebærer et vilkår om registrering i et annet land enn Russland, og at kategorien heller bærer preg av å være en sekkebestemmelse der luftfartøy som ikke er russiskregistrert omfattes så lenge de eies, leies eller kontrolleres av russiske personer.

Mindretallet på sin side mener at en må legge til grunn at oppbygningen og ordlyden i forordningen er nøye gjennomtenkt, og legger vekt på at bruk av ordet «registred» ikke ville vært nødvendig dersom en legger til grunn samme tolkning som flertallet. Andrevoterende legger også stor vekt på at det eneste tolkningsalternativet som er mulig etter alle språkversjonene er at uttrykket inneholder et vilkår om registrering i andre land. I motsetning til flertallet, mener mindretallet at et overordnet formål om at sanksjonene skal ramme russisk økonomi ikke kan tale i noen retning. Videre at sikkerhetspolitiske hensyn heller ikke kan tale for det vide tolkningsalternativet, da det finnes andre bestemmelser i norsk rett som ivaretar slike hensyn. Mindretallet konkluderer derfor med at sanksjonsforskriften § 19 ikke rammer den aktuelle dronebruken i saken.

Høyesteretts konklusjon

Høyesterett konkluderer (3-2) med at det ikke kan innfortolkes et vilkår i forordning (EU) nr. 833/2014 artikkel 3d om at luftfartøyet må være registrert i et annet land enn Russland for å rammes av sanksjonsbestemmelsen, og at lagmannsretten derfor har bygget på en uriktig tolkning av sanksjonsforskriften § 19.

Sanksjoner og restriktive tiltak er utenriks- og sikkerhetspolitiske virkemidler som ofte brukes for å legge økonomisk press på andre nasjoner. Utenriks- og sikkerhetspolitikken i EU er ikke en del av EØS-avtalen, og norsk oppslutning om vedtatte tiltak og sanksjoner i EU og gjennomføring i norsk rett er i første rekke et politisk spørsmål. Dommen viser likevel hvordan Høyesterett går frem ved tolkningen av EU-rettslige kilder som ligger til grunn for norsk lovgivning.

(HR-2023-1246-A)

SB