Sakens bakgrunn

En tysk statsborger, RS, var bosatt i Sveits. Han arbeidet og var skattepliktig i Liechtenstein. RS ble pålagt en høyere skattesats for inntekt fra sitt arbeidsforhold, enn skattepliktige personer bosatt i Liechtenstein.

Forfatningsdomstolen i Liechtenstein fant at bestemmelsen som påla RS en høyere skattesats, var grunnlovsstridig og diskriminerende. Selv om dette var tilfellet, fant forfatningsdomstolen at skatteregelen skulle forbli anvendelig i en periode på ett år av hensyn til rettssikkerhet, og utsatte opphevelsen av bestemmelsen.

EFTA-domstolens vurdering

Første spørsmål

EFTA-domstolen tar først stilling til om skattereglene utgjør et brudd på EØS-avtalen («EØS») artikkel 28 og/eller 4.

EFTA-domstolen påpeker at skattesystemet i en EØS-stat ikke omfattes av EØS-avtalen, men at EØS-statene likevel må utøve sin kompetanse på skattefeltet i tråd med EØS-retten, se E-15/16 (omtalt i EUR-2017-15-1).

EFTA-domstolen viser til at artikkel 4, som gir et generelt forbud mot diskriminering på bakgrunn av nasjonalitet, anvendes selvstendig i de saker hvor EØS-avtalen ikke fastsetter spesifikke forbud mot diskriminering, se E-13/11 (omtalt i EUR-2012-9-2). I denne saken følger forbudet mot diskriminering i artikkel 28.

EØS-avtalen artikkel 28 forbyr enhver form for forskjellsbehandling av arbeidstakere begrunnet i nasjonalitet. En forutsetning for at det skal foreligge forskjellsbehandling er at det er tale om anvendelse av forskjellige regler på sammenlignbare situasjoner eller anvendelse av samme regel på forskjellige situasjoner, jf. E-3/21 (omtalt i EUR-2022-10-1).

EFTA-domstolen la til grunn at forskjellen i behandling av skattebetalere som arbeider i en EØS-stat uten å være bosatt der, og skattebetalere som arbeider og er bosatt i EØS-staten, er anvendelse av forskjellige regler på sammenlignbare situasjoner. Det at den førstnevnte betaler en høyere skattesats enn sistnevnte, utgjør en indirekte diskriminering i strid med artikkel 28. Dette skyldtes at EFTA-domstolen ikke fant noen åpenbare grunner som rettferdiggjorde en høyere skattesats for ikke-bosatte EØS-borgere, se C-107/94.

Andre spørsmål

Ved brudd på artikkel 28 var det videre et spørsmål om EØS-retten må gis forrang, uavhengig av at forfatningsdomstolen konkluderte med utsettelse av opphevelse av den diskriminerende skatteregelen. Hovedregelen om prinsippet om EØS-rettens forrang følger av EØS-avtalen artikkel 3 og protokoll 35.

Først tar EFTA-domstolen stilling til om det i saken er tale om et unntakstilfelle, der en EØS-stat kan midlertidig opprettholde virkningene av en nasjonal regel som er i strid med EØS-retten. To kumulative vilkår må da være oppfylt. Partene må ha handlet i god tro og det må være en risiko for alvorlige vanskeligheter ved å fjerne eller tilsidesette regelen, se C-401/18.

EFTA-domstolen kommer til at vilkårene ikke er oppfylt. Det vises til at det fremgår av fast rettspraksis at EØS-avtalen artikkel 28 er til hinder for skatteregler som i denne saken. Videre finner ikke EFTA-domstolen det godtgjort at det vil være alvorlige vanskeligheter med å sikre overholdelsen av EØS artikkel 28. At opphevelsen av bestemmelsen vil medføre problemer av administrativ- og budsjettmessig art, er ikke tilstrekkelig, se C-597/17.

Siden unntaket ikke kom til anvendelse, er EØS-staten forpliktet til å ikke anvende skatteregelen som er i strid med artikkel 28. Dette innebærer at den foreleggende rett er forpliktet, innenfor sin kompetanse, til å trekke de nødvendige konsekvenser av bruddet på EØS-retten for å sikre enkeltpersoner et effektivt rettsmiddel, herunder tilbakebetaling med renter av skatt betalt i strid med EØS-retten. Hvis tilbakebetaling ikke er mulig, er EØS-staten forpliktet til å gi erstatning for tap og skade påført enkeltpersoner, i samsvar med prinsippet om statsansvar.

EFTA-domstolens konklusjon

EØS-avtalen artikkel 28 er til hinder for nasjonal skattelovgivning som pålegger en høyere skattesats for inntekt fra arbeid i en EØS-stat der en EØS-borger ikke er skattemessig bosatt i den staten, sammenlignet med personer som er skattemessig bosatt i den staten.

Protokoll 35 og EØS-avtalen artikkel 28 må tolkes slik at de utelukker en EØS-stat fra å anvende bestemmelsen som anses å være i strid med artikkel 28

Saken gjelder artikkel 28 i EØS-avtalen og forholdet til skattelovgivning. For mer om fri bevegelighet av arbeidstakere, se Arnesen m.fl., Oversikt over EØS-retten, s. 202 flg. For mer om EØS-rettens forrang, se s. 629 flg.

(E-11/22)

IHT