Sakens bakgrunn

Som følge av en stor økning av lufttrafikken i Europa lanserte Europakommisjonen i 1999 programmet «Single European Sky», kjent som Det felles europeiske luftrom. Talekommunikasjonskanalene mellom flygeledere og piloter ble stadig mer overbelastet, og for å avhjelpe dette, måtte de suppleres med luft-til-bakke-kommunikasjon via datalinje. Kommisjonsforordning (EF) nr. 29/2009 pålegger EUs medlemsstater i artikkel 3 nr. 1 og artikkel 7 nr. 1 å innføre et system for digital kommunikasjon mellom kontrolltårn og luftfartøy, såkalte datalinjetjenester.

EØS-komiteen har inntatt forordningen i EØS-avtalens vedlegg XIII ved beslutningene nr. 85/2009 og nr. 190/2015. Norge har inntatt forordningen i forskrift om samvirkingsevnen i Det europeiske nett for lufttrafikkstyring § 2 (5).

I mai 2018 ba ESA om informasjon fra den norske regjeringen om statusen for implementeringen av datalinjetjenester i Norge. Regjeringen bekreftet at Avinor Flysikring, som er utpekt som ansvarlig for lufttrafikktjenester, ennå ikke hadde innført datalinjetjenestene. ESA anla søksmål mot Norge i desember 2022 på grunn av manglende oppfyllelse av forpliktelser i henhold til forordningen, spesifikt plikten til å yte og drive datalinjetjenester.

EFTA-domstolens vurdering

EFTA-domstolen påpeker innledningsvis at EØS-avtalen artikkel 3 pålegger EFTA-statene å treffe alle generelle eller særlige tiltak som er egnet til å oppfylle de forpliktelser som følger av EØS-avtalen, se E-8/22 (omtalt i EUR-2022-18-6). Forordninger som er inntatt i vedlegg til EØS-avtalen skal etter artikkel 7 gjøres til del av avtalepartenes interne rettsorden som sådan. EFTA-domstolen nevner at mangelen på direkte virkning av EØS-komiteens beslutninger, gjør at riktig implementering er avgjørende for å sikre EØS-avtalens effektivitet.

Fristen for innføringen av datalinjetjenester i Det felles europeiske luftrom utløp 5. februar 2018. Om en EFTA-stat har oppfylt sine forpliktelser fastslås basert på situasjonen på overholdelsesfristen i ESAs begrunnede uttalelse («reasoned opinion»), som var satt til 10. januar 2022. Det er ubestridt at Norge ikke hadde innført datalinjetjenester innen denne fristen.

Norge anfører at tekniske utfordringer, urimelige kostnader og sikkerhetsbekymringer er årsakene til at datalinjetjenester ikke ble innført innen fristen angitt i forordningen eller i ESAs begrunnede uttalelse. Datalinjetjenestene vil innføres så tidlig som fysisk mulig, etter planen i 2025. Norge erkjenner at datalinjetjenester kunne vært innført raskere hvis man tidligere hadde besluttet å skifte ut dagens flykontrollsystem NATCON. Likevel hevdes det at forsinkelsen kun har hatt begrenset operativ og praktisk innvirkning på flyselskapene i norsk luftrom og ikke har ført til sikkerhetsproblemer.

EFTA-domstolen bemerker at Norge har begrunnet forsinkelsen med nasjonale forhold, men understreker at slike utfordringer er EFTA-statens eget ansvar og kan ikke rettferdiggjøre unnlatelse av å oppfylle forpliktelsene i henhold til EØS-lovgivningen.

Til slutt påpeker EFTA-domstolen at selv om ODA-avtalen artikkel 33 ikke spesifiserer en tidsfrist for etterlevelse av EFTA-domstolens dom, må prosessen starte umiddelbart etter at dommen er avsagt og fullføres så snart som mulig, se E-19/14 (omtalt i EUR-2015-12-4).

EFTA-domstolens konklusjon

EFTA-domstolen konkluderer med at Norge har brutt sine forpliktelser etter artikkel 3 nr. 1 og artikkel 7 nr. 1 i kommisjonsforordning (EF) nr. 29/2009 av 16. januar 2009 om fastsettelse av krav til datalinjetjenester i Det felles europeiske luftrom. Norge dømmes til å dekke saksomkostningene.

EU-kommisjonen støttet ESAs søksmål. Tilnærmet identiske saker om manglende innføring av datalinjetjenester verserer for EU-domstolen, se C-599/22 Commission v Greece og C-622/22 Commission v Republic of Malta.

(E-15/22)

SJJG