Sakens bakgrunn

Forbrukeren Arkadiusz Szcześniak og Bank M. SA inngikk en boliglånsavtale med pant i fast eiendom. Avtalen inneholdt et avtalevilkår om flytende rente, som ble ansett urimelig av den nasjonale domstolen. Avtalen ble annullert, fordi den ikke kunne fortsette å løpe etter fjerningen av vilkåret. Begge parter krever kompensasjon som går ut over tilbakebetaling av beløp betalt ved avtaleoppfyllelse og forsinkelsesrenter. Spørsmålet er om direktivet tillater partene å kreve slik ytterligere kompensasjon.

EU-domstolens vurdering

Innledningsvis peker EU-domstolen på det høye beskyttelsesnivået for forbrukere som direktivet tilsikter å etablere. Etter artikkel 6 (1) skal forbrukere ikke være bundet av urimelige vilkår. Medlemsstatene kan ikke endre omfanget eller innholdet i denne beskyttelsen. Ved konstateringen av at det foreligger et urimelig vilkår, skal den rettslige og faktiske situasjonen som forbrukeren ville ha vært i dersom vilkåret ikke hadde eksistert, gjenopprettes. Det inkluderer en rett til å kreve tilbakebetalt beløp som den næringsdrivende uberettiget har fått på grunnlag av det urimelige avtalevilkåret, se C-154/15 (omtalt i EUR-2017-1-4). I tillegg pålegges medlemsstatene etter artikkel 7 (1) å fastsette egnede og effektive midler som skal avskrekke næringsdrivende fra å anvende urimelige vilkår.

Spørsmålet er om artikkel 6 (1) og 7 (1) skal tolkes slik at de er til hinder for at forbrukeren eller den næringsdrivende kan kreve ytterligere kompensasjon.

Direktivet regulerer ikke uttrykkelig konsekvensene av at en avtale ikke kan fortsette å løpe etter at det urimelige vilkåret er satt til side. Det er opp til medlemsstaten å fastlegge rettsfølgene, så lenge de er forenlige med EU-retten. Dette beror på en vurdering av to forhold. For det første om de nasjonale reglene gjør det mulig å gjenopprette situasjonen forbrukeren ville ha vært i hvis avtalen ikke hadde eksistert. For det andre om de nasjonale reglene undergraver den avskrekkende virkningen direktivet tilstreber.

Først vurderes om en slik adgang for forbrukeren er i overensstemmelse med direktivet. En slik mulighet setter ikke formålet til direktivet eller rettssikkerhetsprinsippet i fare, men gjennomføringen må ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å nå de forfulgte målene etter proporsjonalitetsprinsippet, se C-415/11 (omtalt i EUR-2013-6-5). Dersom forbrukeren får medhold i kravet sitt, må den foreleggende rett vurdere om og i hvilket omfang dette går lenger enn det som er nødvendig.

Deretter vurderes det om samme adgang kan foreligge for den næringsdrivende. EU-domstolen har tidligere fastslått at en adgang for domstolene til å revidere det urimelige avtalevilkåret, vil fjerne den avskrekkende virkningen som den ikke-bindende effekten urimelige vilkår er ment å ha, se C-618/10 (omtalt i EUR-2012-12-4). Tilsvarende gjelder hvis den næringsdrivende mottar vederlag for bruk av kapital som stammer fra en urimelig avtale. Det kan ikke tilkjennes kompensasjon som tilsvarer et beløp banken forventet å oppnå fra en urimelig avtale utformet av denne.

EU-domstolens konklusjon

Direktivet er ikke til hinder for at forbrukeren kan kreve mer enn tilbakebetaling av beløp som er en direkte konsekvens av de urimelige vilkårene, samt forsinkelsesrenter, forutsatt at formålet og proporsjonalitetsprinsippet overholdes.

Direktivet er til hinder for at en næringsdrivende kan kreve kompensasjon fra forbrukeren, utover tilbakebetalingen av kapital overført i forbindelse med avtaleoppfyllelsen, samt forsinkelsesrenter.

Direktiv 93/13/EØF om urimelige vilkår i forbrukeravtale er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XIX om forbrukervern. Direktivet er gjennomført i norsk rett ved lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer § 37 og lov 9. januar 2009 nr. 2 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv. (markedsføringsloven).

(C-520/21)

IHT