Sakens bakgrunn

I 2006 inngikk ZR og PI en låneavtale med Banco Santander [Santander] i Spania på 197 934,54 EUR, sikret med pant i eiendom. Denne låneavtalen hadde en variabel rente basert på en «referanserente» kjent som IRPH. IRPH, fastsatt av Banco de España (den spanske nasjonalbanken), representerer gjennomsnittlige rentesatser for boliglån i Spania. I 2020 saksøkte ZR og PI banken, hevdet at bruken av IRPH som referanse var villedende og i strid med forbrukeravtaledirektivet, og ba om erstatning på 39 799,25 EUR. Det anførte problemet med kontraktsvilkåret om rente var at det ikke muliggjorde å inkludere negativ margin ved beregningen av IRPH som fulgte av bakgrunnsretten, og at låntakerne ikke fikk klar nok informasjon om hvordan renten skulle forstås og beregnes. EU-domstolen avviser fire av fem spørsmål som den fikk forelagt fra den spanske domstolen, men knytter en rekke bemerkninger til spørsmålet om hvordan forbrukeravtaledirektivet skal tolkes når man vurderer klarheten og rimeligheten av en låneavtale med variabel rente.

EU-domstolens vurdering

I forbrukeravtaledirektivet artikkel 5 følger det et krav om at alle avtaler eller vilkår som forelegges forbrukeren, og som er utformet skriftlig, skal formuleres på en «klar og forståelig måte». Dette omtales gjerne som kravet til gjennomsiktighet i kontraktsvilkår. EU-domstolen starter med å gi føringer på hvordan dette kravet skal forstås, og presiserer at formålet med kravet er at forbrukerne skal kunne forstå vilkårene i avtalen før de tar stilling til om de vil binde seg eller ikke.

Konkret knyttet til låneavtaler innebærer kravet om gjennomsiktighet at kredittgiver må gi låntakeren tilstrekkelig opplysninger slik at forbrukeren har mulighet for å treffe en forsvarlig og velbegrunnet beslutning, jf. C-186/16 avsnitt 51 (omtalt i EUR-2017-15-3). Det skal altså være mulig for forbrukeren i en låneavtale å kunne vurdere de samlede kostnadene ved lånet, herunder hvordan de løpende rentene beregnes.

I vurderingen av om kravet om gjennomsiktighet er oppfylt ved en låneavtale, fremhever EU-domstolen to forhold som det er viktig å undersøke. Det første er om kontraktsvilkårene er utformet klart og forståelig, noe som innebærer at en rimelig godt informert og oppmerksom forbruker skal kunne vurdere eventuelle kostnader relatert til låneavtalen.

Det andre er å vurdere om avtalen har gitt all nødvendig informasjon om varene eller tjenestene den omhandler, spesielt informasjon som er vesentlig gitt avtalens art, slik som beregningsmetode for renter. Det må forventes at avtalen gir forbrukeren klare og forståelige kriterier for hvordan långiver vil beregne rentesatsen, og for å vurdere hvilke potensielle alvorlig konsekvenser avtalens bestemmelse om beregning av renter vil kunne få, jf. C-125/18 avsnitt 51. EU-domstolen presiserer også at informasjon om rentesats som fremgår av dokumenter som krever juridisk kunnskap for å forstå, for eksempel en forskrift, kan det ikke forventes at en gjennomsnittsforbruker forstår.

EU-domstolen knytter også noen kommentarer til hva som skal til før et kontraktsvilkår anses for å være urimelig etter forbrukeravtaledirektivet artikkel 3 nr. 1. Det følger av bestemmelsen at et «avtalevilkår som ikke er individuelt forhandlet, skal anses som urimelig dersom det til tross for kravet om god tro, medfører en betydelig skjevhet i de rettigheter og plikter partene har i henhold til avtalen, til skade for forbrukeren».

For det første presiserer EU-domstolen hva som ligger i formuleringen «til tross for kravene om god tro». Formuleringen innebærer at den næringsdrivende ved inngåelsen av avtalen med rimelighet må kunne forvente at forbrukeren ville akseptert det aktuelle vilkåret etter en individuell forhandling, jf. C-421/14 avsnitt 60 (omtalt i EUR-2017-3-6).

For det andre fremholder EU-domstolen at det i vurderingen av om det foreligger en «betydelig skjevhet» mellom partenes rettigheter og plikter etter avtalen skal tas hensyn til hva slags rettigheter og plikter forbrukeren etter nasjonale lover har, og om avtalen gjør forbrukerens rettsstilling dårligere enn hva som følger av disse. EU-domstolen uttaler derfor at det vil være relevant å sammenligne den lovbestemte rentesatsen og den faktiske rentesatsen som følger av den omtvistede avtalen, jf. C-421/14 avsnitt 65.

EU-domstolens konklusjon

Artikkel 3 nr. 1, artikkel 4 og artikkel 5 i direktiv 93/13/EØF om urimelige kontraktsvilkår i forbrukeravtaler skal tolkes slik at det for vurderingen av gjennomsiktigheten og den eventuelt urimelige karakteren av et vilkår i en låneavtale med variabel rente er relevant å ta hensyn til innholdet av beregningen av rentesatsen i alminnelig lovgivning.

Direktiv 93/13/EØF om urimelige vilkår i forbrukeravtale er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XIX om forbrukervern. Direktivet er gjennomført i norsk rett ved lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer § 37 og lov 9. januar 2009 nr. 2 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv. (markedsføringsloven). Direktivet er grundig behandlet av Giertsen, Avtaler, 4. utg. 2021, og Woxholth, Avtalerett, 11. utgave.

(C-265/22)

SB