Sakens bakgrunn

Tvisten står mellom den reisende, RTG, og reisearrangøren Tuk Tuk Travel SL («Tuk Tuk»). RTG hadde bestilt en pakkereise, og betalt 2402 euro som forskudd.

Reisen skulle finne sted fra 8. til 24. mars 2020. På grunn av koronapandemien sa imidlertid RTG opp avtalen og krevde delvis refusjon av beløpet. Avtalen inneholdt en klausul om avbestilling av avtalen mot gebyr. Avtalen inneholdt ikke en klausul med mulighet for avbestilling på grunn av unngåelige og ekstraordinære omstendigheter, såkalt force majeure.

Tuk Tuk meddelte at RTG ville få refundert et beløp på 81 euro etter fradrag av avbestillingsgebyret. Det refunderte beløpet ble oppjustert til 302 euro før RTG gikk til sak.

RTG krevde refundert ytterligere 1500 euro. Den foreleggende rett er Juzgado de Primera Instancia n° 5 de Cartagena (førsteinstans i Spania).

EU-domstolens vurdering

Første spørsmål

Første spørsmål er om artikkel 5 (1), om reisearrangørens plikt til å gi reisende forhåndsopplysninger, er gyldig opp mot TEUF artikkel 169 og 114 (3). Ifølge foreleggende rett pålegger ikke bestemmelsen reisearrangøren en plikt å opplyse reisende om deres rett til avbestilling som fastsatt i artikkel 12 (2). Reisende har etter artikkel 12 krav på å kunne si opp avtalen uten gebyr og full refusjon ved et force majeure-tilfelle.

EU-domstolen bemerker at dette egentlig er et spørsmål om rekkevidden av artikkel 5 (1). For å vurdere bestemmelsens gyldighet, må rekkevidden først fastslås.

Artikkel 5 (1) fastslår at medlemsstatene skal sikre at reisearrangøren, innen en reisende blir bundet av en avtale om pakkereise, gir den reisende standardopplysninger via et skjema. Dette er oppført i bilag I, del A og B, og følger med direktivet. I skjemaets syvende strekpunkt angis den reisendes rett til avbestilling etter artikkel 12 (2). EU-domstolen finner etter dette at det ikke er grunn til å vurdere om bestemmelsen er gyldig.

Andre spørsmål

Den reisende har ikke krevd refusjon av hele beløpet som den har krav på etter artikkel 12 (2). Nasjonale prosessregler fastsetter at forhandlingsprinsippet og disposisjonsprinsippet gjelder i saken. Det medfører at den nasjonale domstolen ikke har adgang til av eget tiltak å tilkjenne den reisende full refusjon. Spørsmålet er om artikkel 12 (2) er til hinder for slike nasjonale prosessregler.

Direktivet harmoniserer ikke prosessregler som gjelder ved anvendelse av artikkel 12 (2), slik at prinsippet om prosessuell autonomi gjelder, se C-869/19 (omtalt i EUR-2022-10-3). Etter artikkel 24 er medlemsstatene likevel forpliktet til å sørge for at det foreligger tilstrekkelige og effektive midler som sikrer overholdelsen av direktivet.

EU-retten krever ikke at nasjonale domstoler av eget tiltak skal ta stilling til om EU-rettslige regler er tilsidesatt, hvis behandlingen av dette vil føre til at domstolen går utover sakens ramme slik den er angitt av partene. Det er kun unntaksvis at EU-retten krever at domstolene av eget tiltak skal behandle slike spørsmål, og det er der hvor allmenne hensyn krever det, se C-227/08 (omtalt i EUR-2010-1-3).

Om nasjonale domstoler er forpliktet til av eget tiltak å anvende artikkel 12 (2) beror på om allmenne hensyn krever det. Retten til avbestilling bidrar til å oppfylle direktivets formål, som er å bidra til det indre markeds funksjon og til å oppnå et høyt nivå av forbrukerbeskyttelse. I tillegg er direktivet ufravikelig etter artikkel 23. EU-domstolen finner at disse forholdene tilsier at allmenne hensyn krever det, slik at nasjonale domstoler skal anvende bestemmelsen av eget tiltak.

Nasjonale domstolers anvendelse av bestemmelsen av eget tiltak er underlagt visse vilkår. Først må en av partene ha gått til sak ved en nasjonal domstol, og avbestillingsretten må være tilknyttet tvistegjenstanden. Den nasjonale domstolen må i tillegg råde over alle de rettslige og faktiske opplysninger som er nødvendige for en vurdering etter bestemmelsen, og den reisende må ikke uttrykkelig ha meddelt at hun motsetter seg anvendelsen av bestemmelsen.

En anvendelse av bestemmelsen av eget tiltak krever at domstolen gjør to ting. For det første må den opplyse forbrukeren om sin rett til avbestilling etter artikkel 12 (2). For det andre må domstolen gi den reisende mulighet til å gjøre rettigheten gjeldende. Dersom rettigheten gjøres gjeldende, må domstolen åpne for en kontradiktorisk prosess.

I denne saken er det tilstrekkelig for å sikre en effektiv beskyttelse av forbrukerens rettigheter etter artikkel 12 (2) at domstolen gir veiledning, og at forbrukeren kan påberope seg rettigheten underveis i saken.

EU-domstolens konklusjon

Artikkel 5 (1) skal tolkes slik at den pålegger reisearrangøren en forpliktelse til å opplyse den reisende om retten til avbestilling som følger av direktivet artikkel 12 (2).

Artikkel 12 (2) skal tolkes slik at bestemmelsen ikke er til hinder for nasjonale prosessregler som fastsetter at forhandlings- og disposisjonsprinsippet gjelder i slike saker. Forutsetningen er at den nasjonale domstolen kan opplyse den reisende om sin rett til full refusjon og gi vedkommende anledning til å gjøre rettigheten gjeldende underveis i rettssaken.

Direktiv (EU) 2015/2302 [Pakkereisedirektivet] er gjennomført i lov 15. juni 2018 nr. 32 om pakkereiser og reisegaranti mv. (pakkereiseloven). Reisearrangørens opplysningsplikt før avtaleinngåelse følger av pakkereiseloven § 9, og retten til avbestilling uten gebyr følger av § 22.

(C-83/22)

IHT