Sakens bakgrunn

Saken har sitt utspring i forliset til skipet Alexandros T utenfor kysten til Sør-Afrika i 2006. Siden da har det vært en rekke saker for domstolene mellom forsikringsgiverne til skipet på den ene siden, og Starlight Shipping Co (eieren av fartøyet) og Overseas Marine Enterprises Inc. (operatøren av fartøyet) på den andre siden. Nåværende tvist gjelder anerkjennelse og håndhevelse av tre avgjørelser fra the High Court of Justice (høyeste førsteinstansdomstolen for sivile saker i England og Wales) i Hellas.

Spørsmålet er om artikkel 34 (1) i Brussel I-forordningen tillater at en domstol i en medlemsstat (her Hellas) nekter å anerkjenne en avgjørelse fra en annen medlemsstat (her Storbritannia, før Brexit), med den begrunnelsen at avgjørelsen strider mot ordre public, fordi den hindrer fortsettelsen av saker som pågår for domstoler i førstnevnte medlemsstat, ved at den tildeler en av partene midlertidige erstatninger for kostnader og utgifter som påløper ved å føre disse sakene, altså en type sanksjon. Foreleggende domstol er Arios Pagos (gresk høyesterett).

EU-domstolens vurdering

EU-domstolen presiserer at Brussel I-forordningen bygger på den gjensidige tillit som medlemsstatene har til hverandres rettssystemer og rettsinstitusjoner, se C-116/02 avsnitt 72. Med visse unntak tillater ikke forordningen at en medlemsstats kompetanse blir vurdert av domstoler i en annen medlemsstat, se C-159/02 avsnitt 26 (omtalt i EUR-2004-10-6).

Et forbud nedlagt av en domstol, med straffesanksjon, som hindrer en part fra å føre en sak for domstolene i en annen medlemsstat, undergraver sistnevnte domstolers mulighet til å avgjøre tvister. Et slikt forbud griper inn i den andre domstols myndighet, og er dermed ikke i tråd med Brussel I-forordningen, se C-536/13 avsnitt 32.

EU-domstolen bemerker at avgjørelsene fra the High Court ikke er adressert til greske domstoler, og heller ikke formelt forbyr at tvisten føres for den foreleggende domstolen. Avgjørelsene må likevel i det minste sies å ha en avskrekkende effekt, ettersom de medfører straffelignende økonomiske sanksjoner dersom saken føres for greske domstoler. Avgjørelsens «kvasiprosessforbud» er dermed i strid med Brussel I-forordningen.

Domstoler kan imidlertid ikke nekte å anerkjenne andre medlemsstaters rettsavgjørelser kun fordi de strider med nasjonal rett eller EU-rett, se C-386/17 avsnitt 54. Det følger imidlertid av forordningens artikkel 45 (1) og 34 (1) at en slik nektelse er tillatt hvis en anerkjennelse av avgjørelsene vil stride mot statens ordre public.

Omfanget av ordre public skal tolkes svært strengt ettersom det innebærer en hindring for realiseringen av forordningens formål. Artikkel 34 (1) skal dermed kun anvendes i unntakstilfeller, se C-7/98 avsnitt 21 og C-559/14 avsnitt 38.

Selv om medlemsstatene i utgangspunktet fritt kan bestemme hva som i tråd med deres ordre public, må rammene for begrepet fastsettes gjennom tolkningen av Brussel I-forordningen, se C-7/98 avsnitt 22. Mens EU-domstolen ikke kan bestemme det nærmere innholdet av et lands ordre public, kan domstolen likevel fastlegge begrepets rammer, se C-568/20 avsnitt 42 (omtalt i EUR-2022-8-4).

EU-domstolen slår fast at ordre public-klausulen bare er aktuell i tilfeller der anerkjennelse eller fullbyrdelse av en rettsavgjørelse som er truffet i en annen medlemsstat, på en helt uakseptabel måte ville føre til et resultat som er i strid med rettsordenen som gjelder i medlemsstaten som anmodningen rettes til. Inngrepet må utgjøre en åpenbar krenkelse av rettsordenen, se C-681/13 avsnitt 44.

Betingelsene for å anvende ordre-public klausulen er de samme uansett om avgjørelsene utgjør et brudd på EU-rett eller nasjonal rett. Dersom avgjørelsene anses som et brudd på EU’s rettsorden, utgjør de også et brudd på medlemsstatens rettsorden, se C-38/98 avsnitt 32.

EU-domstolen vurderer at de engelske rettsavgjørelsene, som inneholder et «kvasiprosessforbud», er i strid med det generelle prinsippet at enhver domstol selv avgjør om den har kompetanse til å løse foreliggende tvister, se per analogi C-185/07 avsnitt 29. Slike prosessforbud er i strid med den tilliten som medlemsstatene gir hverandres rettssystemer og rettsinstitusjoner, og som systemet for jurisdiksjon i Brussel I-forordningen bygger på.

EU-domstolens konklusjon

Artikkel 34 (1) i Brussel I-forordningen, lest i sammenheng med artikkel 45 (1), må tolkes slik at en domstol i en medlemsstat kan nekte å anerkjenne og håndheve en dom fra en domstol i en annen medlemsstat med den begrunnelsen at den strider mot ordre public, når dommen hindrer fortsettelsen av rettsaker i førstnevnte medlemsstat.

Brussel I-forordningen er ikke en del av EØS-avtalen. Norge har likevel sluttet seg til regelverket som part i Luganokonvensjonen. Luganokonvensjonen er gjennomført i norsk rett ved tvisteloven § 4-8. Forordningen ble i 2015 erstattet av en ny og revidert forordning (EU) nr. 1215/2012, men Luganokonvensjonen er ennå ikke endret tilsvarende. EU-domstolens rettspraksis vedrørende Brussel I-forordningen er derfor relevant ved tolkningen av Luganokonvensjonen.

(C-590/21)

SJJG