Sakens bakgrunn

KT er siktet for trygdebedrageri i Norge. I forbindelse med straffesaken utstedte norske myndigheter en arrestordre mot KT 26. juli 2018.

I forbindelse med innreise til Polen, ble KT anholdt 25. november 2019. På ny utstedte Norge en arrestordre 27. november 2019. En domstol i Polen avslo å iverksette arrestordren med grunnlag i avtalen artikkel 1 (3), som fastslår at avtalepartene må respektere EMK og TEU artikkel 6. Domstolen fant at en overlevering ville tilsidesette EMK artikkel 8 om retten til respekt for privatliv og familieliv. Ved en eventuell overlevering ville barna til KT bli plassert hos en pleiefamilie og barnas tilknytning til far ville opphøre.

Ved innreise til Bulgaria 10. mars 2020, ble KT igjen anholdt. Norge utstedte en ny arrestordre mot KT 12. mars 2020, med samme begrunnelse som tidligere. Den foreleggende domstol er Sofijski gradski sad, byretten i Bulgaria.

EU-domstolens vurdering

Første spørsmål

Første spørsmål er om artikkel 1 (3) skal tolkes slik at den er til hinder for at det utstedes flere etterfølgende arrestordrer mot en ettersøkt person, når den første arrestordren ble avslått av en stat som er part i avtalen.

EU-domstolen viser innledningsvis til at rammeavtalen har tilsvarende bestemmelser som i rammeavgjørelsen 2002/584 om den europeiske arrestordren og overleveringsprosedyrer mellom medlemsstatene.

Formålet med overleveringsavtalen er å innføre en forenklet og mer effektiv ordning for overlevering av personer dømt eller mistenkt for straffbare forhold. Målet er å lette og fremskynde samarbeidet mellom avtalepartene og hindre at ettersøkte personer unngår straff ved å oppholde seg i et annet land enn der lovovertredelsen fant sted.

EU-domstolen fremholder at et systematisk forbud mot å utstede en ny arrestordre hvor en stat avslår å iverksette arrestordren, vil kunne skade effektiviteten av overleveringsordningen og medføre en risiko for at personer som forsøker å unngå strafforfølgning oppnår straffrihet. Å utstede en ny arrestordre kan være nødvendig der forholdene som begrunnet avslag av den forrige arrestordren har bortfalt eller hvor avslaget ikke var i overensstemmelse med avtalen, se C-158/21.

Dersom det foreligger en risiko for brudd på EMK eller TEU artikkel 6, har staten som behandler saken unntaksvis adgang til å avslå iverksettelse av arrestordren med henvisning til artikkel 1 (3). Domstolen kan dermed ikke iverksette en ny arrestordre med mindre de omstendigheter som medførte at saken ble avslått i en annen stat, har bortfalt eller er endret.

Det er opp til den foreleggende domstol å vurdere om iverksettelsen av en arrestordre er forholdsmessig i lys av de særlige forholdene i saken, se C-158/21. Vurderingen må ta hensyn til lovbruddets karakter og grovhet, konsekvensene som arrestordren vil ha for den ettersøkte person og utsiktene til iverksettelse av en eventuell ny arrestordre.

Annet spørsmål

Det andre spørsmålet er om en medlemsstat kan avslå iverksettelse av en arrestordre alene på bakgrunn av at en annen medlemsstat har avslått arrestordre mot samme person for samme forhold.

Avtalen inneholder ingen bestemmelse om at avtalepartene plikter å fullbyrde europeiske arrestordrer svarende til den som finnes i rammeavgjørelsen 2002/584 artikkel 1 (2). Likevel fremholder EU-domstolen at avtalen har til formål å innføre en forenklet og mer effektiv overgivelsesordning, og at avtalens oppramsing av avslagsgrunner i artikkel 4-8 er strukturert på lik måte som rammeavgjørelsen artikkel 3-5. Avtalepartene må derfor iverksette arrestordre fra en avtalepart, med mindre saken omfattes av en av avslagsgrunnene i avtalen eller artikkel 1 (3).

En stats avslag på arrestordre kan ikke likestilles med artikkel 4 (2) som er til hinder for at det iverksettes strafforfølgningsskritt mot en person for straffbare forhold som anses å være «endelig avgjort». EU-domstolen viser til den tilsvarende bestemmelsen i rammeavgjørelsen artikkel 3 (2). En sak anses endelig avgjort som følge av en strafferettslig prosedyre eller når judisielle myndigheter har avgjort at den tiltalte skal frifinnes for forholdene den er anklaget for, se C-261/09.

Den foreleggende rett må foreta en selvstendig vurdering og avgjøre om arrestordren kan iverksettes.

EU-domstolen bemerker at formålet med ordningen er å gjøre det mulig å anholde og overgi ettersøkte personer slik at begåtte lovbrudd ikke forblir ustraffet. At en person må anholdes utgjør en integrert del av ordningen og skal prinsipielt anses for å være begrunnet i legitime formål, se C-505/19.

EU-domstolens konklusjon

Artikkel 1 (3) skal tolkes slik at den ikke er til hinder for at det utstedes flere arrestordrer etter hverandre mot en ettersøkt person, selv etter at den første arrestordren ble avslått av en annen stat som er medlem av avtalen. Det forutsettes at den nye utstedelsen er forholdsmessig og ikke vil utgjøre et brudd på avtalen.

Avtalen er til hinder for at en stats avslag på å utstede arrestordre i seg selv kan utgjøre et selvstendig grunnlag for at en annen stat kan avslå iverksettelse av arrestordren mot samme person for de samme forhold.

Norge og Island har inngått en avtale med EU om overleveringsprosedyre mellom medlemsstatene i Den europeiske union og Island og Norge (overleveringsavtalen). Avtalen er en parallellavtale til EUs rammebeslutning 2002/584. Saken viser hvordan EU-domstolen går frem for å tolke parallellavtalen med hjelp av rammebeslutningen og tolkningsuttalelser fra denne.

(C-71/21)

IHT