Sakens bakgrunn

I 2019 fant EU-domstolen at den spanske forvaltningspraksisen som ga pensjonstillegg til mødre som mottok uføretrygd når de hadde to eller flere barn, men ekskluderte fedre i samme situasjon, innebar direkte forskjellsbehandling på grunnlag av kjønn, i strid med trygdedirektivet, se C-450/18 (omtalt i EUR-2020-1-2).

DX, faren til to barn, søkte om pensjonstillegg på bakgrunn av EU-domstolens avgjørelse. Spanske myndigheter avslo søknaden, og DX tok dermed saken til retten. I tillegg til pensjonstillegget, krevde DX kompensasjon for kostnadene forbundet med søksmålet. Den spanske domstolen bekreftet at DX hadde krav på pensjonstillegget, men avslo kravet på kompensasjon. Saken ble anket og står nå for Tribunal Superior de Xustiza de Galicia (øverste domstol i den spanske regionen Galicia).

Spørsmålet er om den systematiske nektelsen av pensjonstillegg til fedre, mens spansk lov er under revisjon, utgjør et eget tilfelle av diskriminerende behandling, adskilt fra det fastslått i C-450/18. Tilknyttet dette, er spørsmålet om utmålingen av kompensasjon for denne diskrimineringen.

EU-domstolens vurdering

EU-domstolen slår først fast at avslaget på pensjonstillegg var kjønnsdiskriminerende, ettersom det var basert på de samme spanske lovbestemmelsene som ble funnet å være i strid med EU-retten i C-450/18.

Dersom den diskriminerende lovgivningen ennå ikke er endret, må domstolen selv sette den til side, se C-406/15 (omtalt i EUR-2017-6-5). Dette kravet gjelder også nasjonale forvaltningsorganer, se C-177/20.

EU-domstolen understreker at et avslag hjemlet i kjønnsdiskriminerende lovgivning i strid med trygdedirektivet artikkel 4 (1), er diskriminerende på samme måte som lovgivningen. Forvaltingen kan heller ikke fortsette en diskriminerende praksis kun fordi den er formalisert i egne retningslinjer. Selv om praksisen ikke stenger for muligheten til å få pensjonstillegget gjennom saksanlegg ved domstolene, gjør dette prosessen langt mer kostbar og tidkrevende. Denne byrden utgjør i så måte ett nytt tilfelle av diskriminering, ettersom mødre ikke behøver gå til domstolene for å få utbetalt pensjonstillegget.

Etter artikkel 6 i trygdedirektivet plikter medlemsstatene å innføre de tiltak som er nødvendige for at de som mener seg diskriminert, kan bringe sine krav inn for retten. Forpliktelsen innebærer at tiltakene må være tilstrekkelig effektive for å oppnå formålet som forfølges med trygdedirektivet, som er å oppnå reell likestilling. Tiltakene må være egnet til å gjenopprette denne likestillingen, sikre faktisk og effektiv rettsbeskyttelse og ha en reell avskrekkende effekt på det organet som har utøvd diskrimineringen, se C-271/91 og C-407/14.

Hvis økonomisk kompensasjon er tiltaket som brukes for å oppnå det nevnte målet, må den derfor dekke det tap og skade som diskrimineringen har ført til, i samsvar med de nasjonale bestemmelsene, se C-271/91 og C-407/14. Dette omfatter også kostnadene borgeren har hatt i forbindelse med å sikre sine rettigheter gjennom domstolene, herunder utgifter og advokatsalær.

Selv om det er medlemsstatenes nasjonale rettssystemer som skal fastsette de detaljerte reglene for omfanget av kompensasjonen, inkludert hvilken betydning det faktum at diskrimineringen skyldes forvaltningsorganets forsettlige handling tillegges, skal reglene ikke påvirke selve innholdet i kompensasjonen, se pr. analogi forente saker C-154/15, C-307/15 og C-308/15 (omtalt i EUR-2017-1-4).

EU-domstolens konklusjon

Trygdedirektivets artikkel 6 innebærer at nasjonale domstoler ikke bare må pålegge nasjonale forvaltningsorganer å betale pensjonstillegget til personen som er utsatt for kjønnsdiskriminering retroaktivt, men også at personen må få full kompensasjon for eventuelt tap eller skade som diskrimineringen har ført til. Dette omfatter sakskostnader, inklusive advokatsalær.

Rådsdirektiv 79/7/EØF er innlemmet i EØS-avtalens vedlegg XVIII (Helse og sikkerhet på arbeidsplassen, arbeidsrett og lik behandling av menn og kvinner), og gjennomført i norsk rett ved lov 16. juni 2017 nr. 51 (likestillings- og diskrimineringsloven).

(C-113/22)

SJJG