Sakens bakgrunn

En spansk statsborger ble begjært overlevert til Portugal etter at portugisiske domstoler dømte ham til fengselsstraff for grovt bedrageri. Den ettersøkte hadde utført liknende bedrageri i Spania og soner fengselsstraff der. Han anfører at overleveringen må avslås etter artikkel 3 nr. 2 fordi han nå har blitt endelig dømt for samme handlinger i en annen medlemsstat. Den foreleggende domstol er Audiencia Nacional i Spania.

EU-domstolens vurdering

Spørsmålet er om domstolen som behandler arrestorden kan avslå iverksettelse med grunnlag i artikkel 3 nr. 2, med den begrunnelse at den ettersøktes handlinger kan anses som en «fortsatt forbrytelse» etter denne medlemsstatens strafferett.

Artikkel 3 nr. 2 fastsetter at den fullbyrdende medlemsstat må avslå iverksettelse av en arrestordre, dersom den ettersøkte personen er «endelig dømt» for «samme handlinger» i annen medlemsstat. Domfellelsens sanksjon må ha blitt fullbyrdet eller være i ferd med å bli det, eventuelt at den ikke lenger kan fullbyrdes etter reglene som gjelder i landet som avsa dom.

Formålet med bestemmelsen er å unngå at en person på ny blir straffeforfulgt eller dømt for handlinger vedkommende allerede er straffeforfulgt eller dømt for. Den avspeiler forbudet mot dobbel strafforfølgning fastsatt i charteret artikkel 50, se C-268/17.

Uttrykket «samme handlinger» i artikkel 3 nr. 2 skal tolkes på en autonom og ensartet måte på EU-rettslig nivå, se C-665/20 (omtalt i EUR-2023-8-2). Hvorvidt de faktiske omstendighetene er de samme, beror på om et sett av konkrete omstendigheter stammer fra samme begivenhet. Det må avgjøres på grunnlag av en vurdering av om omstendighetene involverer samme utøver og er innbyrdes uløselig knyttet sammen i rom og tid. Forbudet mot dobbeltstraff gjelder bare der de faktiske omstendighetene er identiske. Det er ikke nok at de likner.

For å avgjøre om det er tale om «samme handlinger», må det derfor foretas en vurdering av hvilke faktiske omstendigheter domstolen som avsa dommen tok stilling til for å fastslå lovovertredelsen. Deretter må det vurderes om de faktiske omstendigheter som personen har blitt dømt for i den utstedende medlemsstaten, er de samme. I bekreftende fall må overtredelsen anses omfattet av den andre medlemsstatens lovbrudd, se C-151/20 (omtalt i EUR-2022-7-4).

EU-domstolen bemerker at selv om de kriminelle handlingene i denne saken er like, er de tilsynelatende ikke innbyrdes uløselig knyttet sammen slik at de utgjør «samme handlinger». Handlingene er utført i hvert sitt land, sammenfaller kun delvis tidsmessig, og det er forskjellige skadelidende. Den spanske straffedommen gjelder handlinger foretatt i Spania, mens den portugisiske gjelder handlinger i Portugal.

EU-domstolens konklusjon

EU-domstolen konkluderer med at handlingene tilsynelatende ikke er «samme handlinger» etter artikkel 3 nr. 2 i 2002/584/RIA. Dommen gir veiledning for vurderingen av hvordan «samme handlinger» i bestemmelsen skal foregå.

EUs rammebeslutning 2002/584/RIA er ikke en del av EØS-avtalen. Norge har imidlertid inngått en parallellavtale med EU som trådte i kraft 1. november 2019, og arrestordreloven gjennomfører avtalen. En likelydende bestemmelse finnes i arrestordreloven § 8 bokstav i. EU-domstolens avgjørelser om rammebeslutning 2002/584/RIA vil derfor ha relevans også i norsk sammenheng.

(C-164/22)

IHT