EU-domstolen avsa 21. september 2023 dom i sak C-831/21 P, som gjelder prøvingen av hvorvidt et skattetiltak utgjør ulovlig statsstøtte etter TEUV artikkel 107 (1).
Sakens bakgrunn
Fachverband Spielhallen eV (en bransjeforening med 88 operatører av spilleautomater) og LM klaget i 2016 Tyskland inn til EU-kommisjonen for å gi ulovlig statsstøtte til offentlige kasinooperatører gjennom fordelaktig skattelovgivning. Kommisjonen konkluderte med at skattelovgivningen ikke ga offentlige kasinooperatører noen selektiv fordel, og åpnet derfor ingen formell etterforskning. Klagerne tok deretter saken videre til Underretten, som avviste klagen.
EU-domstolens vurdering
EU-domstolen viser til sin faste praksis som oppstiller fire kumulative vilkår for at et nasjonalt tiltak innebærer «statsstøtte» i henhold til TEUV art. 107. Tiltaket må (1) være et statlig inngrep eller støtte som ytes ved hjelp av statsmidler, (2) det må kunne påvirke samhandelen mellom medlemsstatene, (3) det må gi mottakeren en selektiv fordel og (4) det må fordreie eller true med å fordreie konkurransevilkårene, se C-374/17 A-Brauerei (omtalt i EUR-2019-4-4). Vilkåret (3) innebærer både at mottakeren må få en økonomisk fordel, og bli selektivt begunstiget sammenlignet med andre aktører.
For å slå fast om et skattetiltak gir en selektiv fordel, må det foretas en tre-trinns vurdering. I første trinn må et referansesystem identifiseres. Det vil si det «normale» skattesystemet som gjelder i den aktuelle medlemsstaten. I andre trinn må det vises at det aktuelle skattetiltaket er et avvik fra referansesystemet. Det vil være et avvik dersom tiltaket forskjellsbehandler foretak som er i en sammenlignbar faktisk og juridisk situasjon. I tredje trinn må det undersøkes om forskjellsbehandlingen er berettiget. Det kan være tilfellet dersom det følger av det nasjonale skatte- og avgiftssystemets logiske oppbygging, se C-885/19 P og C-898/19 P Fiat Chrysler Finance Europe avsnitt 68. Det er opp til EU-kommisjonen å avgjøre om det foreligger en selektiv fordel etter denne vurderingen.
Klagerne mente at EU-kommisjonen hadde tatt feil da den konkluderte med at det ikke forelå et avvik fra referansesystemet. Underretten uttalte at selv om det skulle forholde seg slik at EU-kommisjonen har vurdert dette selektivitetskravet feil, ville ikke det alene føre til at skattetiltaket utgjorde statsstøtte, det må nemlig også vurderes om fordelen var «økonomisk». Klagen angrep kun EU-kommisjonens vurdering av «selektivitet», og ikke hvorvidt skattetiltaket også ga mottakeren en «økonomisk» fordel. Av den grunn konkluderte Underretten med at klagen var ubegrunnet.
EU-domstolen ser dette annerledes. EU-domstolen presiserer at vurderingen av selektivitet og hvorvidt det foreligger en økonomisk fordel, må i utgangspunktet skilles klart fra hverandre, se C-15/14 P Commission v MOL avsnitt 59. Samtidig har EU-domstolen understreket at fastsettelsen av referansesystemet er av særlig betydning for skattetiltak, da eksistensen av en økonomisk fordel bare kan fastslås når det sammenlignes med «normal» beskatning, se C-885/19 P og C-898/19 P avsnitt 69. Derfor er det nødvendig at referansesystemet som gjelder i den aktuelle medlemsstaten, blir korrekt identifisert. En feil i denne vurderingen vil svekke hele vurderingen av fordelsvilkåret, både om den er «selektiv» og «økonomisk».
EU-domstolen understreker at til tross for ne ultra petita-regelen, som går ut på at domstolen ikke kan gå utover saksøkerens påstand, skal domstolen ikke være tvunget til å konkludere på grunnlag av feilaktige rettslige betraktninger fra partene, se C-301/19 P Printeos SA avsnitt 58. Formelt sett gjaldt klagernes anførsel kun Kommisjonens vurdering av om det forelå en «selektiv» fordel. Hvorvidt det forelå et avvik fra referansesystemet, hadde imidlertid like stor betydning for om denne var «økonomisk».
EU-domstolens konklusjon
EU-domstolen konkluderer med at Underretten tok feil da den unnlot å vurdere klagernes argumenter, og opphever Underrettens beslutning.
Reglene om statsstøtte i TEUV artikkel 107 (1) er gjenspeilet i EØS-avtalen artikkel 61 nr. 1, som er gjennomført i norsk rett ved EØS-loven § 1. En tilsvarende sak om norsk skattelovgivning ville blitt vurdert av ESA.
(C-831/21 P)
SJJG