EU-domstolens vurdering

Spørsmålet for EU-domstolen er om arbeidstidsdirektivet artikkel 7 (1) er til hinder for nasjonal lovgivning som ikke gir arbeidstakeren rett til årlig betalt ferie for perioden mellom oppsigelsen og gjenansettelsen, når arbeidstakeren ikke har utført noe faktisk arbeid for arbeidsgiveren i denne perioden.

Artikkel 7 (1) fastsetter at alle arbeidstakere har rett til en årlig betalt ferie av minst fire ukers varighet. Rettigheten anses som et særlig viktig prinsipp i EUs sosiallovgivning og konkretiserer den grunnleggende retten til årlig betalt ferie fastsatt i chartrets artikkel 31 (2).

Retten til årlig betalt ferie kan bare underlegges de begrensninger som uttrykkelig følger av direktivet, se C-124/05 avsnitt 28 (omtalt i EUR-2006-7-5). Det er opp til medlemsstaten å definere nærmere vilkår for og gjennomføring av retten til årlig betalt ferie. Men medlemsstaten kan ikke fastsette vilkår for selve stiftelsen av rettigheten, se C-236/20 avsnitt 50.

EU-domstolen fremholder at artikkel 7 bygger på en forutsetning om at arbeidstaker har utført faktisk arbeid i referanseperioden. Derfor bør retten til årlig betalt ferie i prinsippet fastlegges på grunnlag av faktisk utført arbeid i henhold til arbeidsavtalen. Likevel kan det oppstå særlige situasjoner der arbeidstakeren ikke har blitt stilt i stand til å utføre sine arbeidsoppgaver. I slike tilfeller kan ikke medlemsstaten gjøre retten til årlig betalt ferie betinget av at arbeidstaker har utført faktisk arbeid, se C-762/18 og C-37/19 avsnitt 59.

Dette er tilfellet der arbeidstaker ikke har vært i stand til å utføre faktisk arbeid i perioden mellom den ulovlige oppsigelsen og gjenansettelsen som følge av arbeidsgivers handlinger. Virkningen er at perioden mellom den ulovlige oppsigelsen og gjenansettelsen skal sammenlignes med en faktisk arbeidsperiode når det kommer til fastleggelse av arbeidstakers rett til årlig betalt ferie. Det er arbeidsgiver som må sikre at arbeidstaker utøver sin rett til årlig ferie.

EU-domstolen forkaster anførselen fra foreleggende domstol om at en rett til feriepenger i dette tilfellet vil føre til en ubalanse til skade for arbeidsgiver. Foreleggende rett anfører at saken stiller seg annerledes fra C-762/18 og C-37/19 fordi arbeidstaker i foreleggende sak har krav på utbetaling av bruttolønn med visse begrensninger.

EU-domstolen fremholder at beløpets størrelse er irrelevant. En rett til årlig betalt ferie og en rett til betaling er to deler av samme rettighet. Betalt ferie skal stille arbeidstaker i lønnsmessig samme situasjon som vedkommende ville ha vært i dersom hen hadde arbeidet, se C-214/16 avsnitt 35 (omtalt i EUR-2017-20-4). Der arbeidstaker ikke har fått avholdt den årlige ferien innen opphør av arbeidsforholdet, så skal arbeidstaker motta en finansiell godtgjørelse etter artikkel 7 (2). Denne bestemmelsen oppstiller ingen andre vilkår enn at arbeidsforholdet er opphørt og at arbeidstaker ikke har avholdt alle de årlige feriedagene som den har krav på, se C-619/16 avsnitt 31.

EU-domstolens konklusjon

Direktiv 2003/88/EF artikkel 7 (1) er til hinder for nasjonal lovgivning som fastsetter at en arbeidstaker ikke har rett til årlig betalt ferie for perioden mellom en ulovlig oppsigelse og gjenansettelse, når årsaken til at arbeidstaker ikke har utført arbeid er at arbeidsgiver ikke har gitt hen arbeidsoppgaver.

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/88/EF om visse aspekt ved organisering av arbeidstida [Arbeidstidsdirektivet] er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XVIII om Helse og sikkerhet på arbeidsplassen, arbeidsrett og lik behandling av menn og kvinner. I norsk rett reguleres disse forholdene av lov 29. april 1988 nr. 21 om ferie.

(C-57/22)

IHT