Sakens bakgrunn

A ble født i et annet EØS-land, men flyttet til Norge da hun var 24 år. Hun ble sykemeldt 1. februar 2013. Etter en periode med sykepenger og arbeidsavklaringspenger søkte A om uføretrygd i 2019. Etter forordning (EF) nr. 883/2004 artikkel 6 er det klart at trygderettigheter ikke skal gå tapt ved reise over landegrenser innenfor EØS-området.

NAV avslo As søknad fordi det daværende kravet i folketrygdloven § 12-2 (1) om sammenhengende medlemskap i folketrygden i tre år ikke var oppfylt. Heller ikke folketrygdloven § 12-2 (2) kunne gi A rett til uføretrygd da hun ifølge NAV ikke oppfylte kravet i bokstav b om at hun etter fylte 16 år ikke har mer enn fem års fravær fra folketrygden.

A anførte at trygdeforordningen artikkel 6 måtte forstås slik at det er sammenlagt botid, og ikke sammenlagt medlemstid i trygden, i Norge og fødelandet hennes som er avgjørende. Dersom As tolkning av trygdeforordningen er korrekt, var det på det rene at hun etter både folketrygdloven § 12-2 (1) og (2) hadde rett til uføretrygd. I den forbindelse knytter lagmannsretten en rekke kommentarer til hvordan trygdeforordningen artikkel 6 skal forstås, samt generell EØS-rettslig metode.

Lagmannsrettens vurdering

Artikkel 6 i forordningen krever at dersom medlemsstatene setter tilbakelagt trygdetid som vilkår for uføretrygd, skal det tas «hensyn til trygdetid, tid med lønnet arbeid, tid med selvstendig virksomhet eller botid som er tilbakelagt etter en annen medlemsstats lovgivning, som om dette var tid tilbakelagt etter lovgivningen den anvender». Det omtvistede i saken var om denne bestemmelsen krever at det er As botid i fødelandet hennes og Norge som er den avgjørende faktoren ved rett til uføretrygd. I så fall vil trygdeforordningen, som etter folketrygdloven § 1-3a har status som lov, få forrang overfor folketrygdloven, jf. EØS-loven § 2 første punktum.

Om EØS-rettslig metode

Før lagmannsretten går i gang med tolkningen av trygdeforordningen artikkel 6 blir det redegjort for EØS-rettslig tolkningsmetode. Innledningsvis vises det til at «[s]elv om EØS-retten bygger på folkerettslig grunnlag og EU-retten er av noe mer overnasjonal karakter, tar lagmannsretten utgangspunkt i at tolkningsmetoden i EØS-retten innenfor dette område er identisk med EU-rettens tolkningsmetode». Dette begrunnes i at forordningen ligger i kjernen av de fire friheter, nærmere bestemt den frie bevegeligheten for EØS-borgere.

Videre presiseres det at rettsaktenes ordlyd i lys av ulike språk, samt dens kontekst og formål, er sentrale EU-rettslige tolkningsprinsipper, se C-383/14 FranceAgriMer avsnitt 20.

Om tolkningen av trygdeforordningen artikkel 6

Lagmannsretten starter med å redegjøre for ordlyden i den norske språkversjonen av trygdeforordningen. Den norske språkversjonen taler, ifølge lagmannsretten, for at artikkel 6 gir anvisning på at man skal ta utgangspunkt i det relevante vilkåret i egen trygdelovgivning, og at tilbakelagt tid under samme kriterium «etter en annen medlemsstats lovgivning», skal legges sammen med denne. Dette innebærer at dersom det er trygdetid som er det nasjonale kriterium, som i folketrygdloven § 12-2, så skal trygdetid fra andre land legges sammen med dette. Det nasjonale kriteriet styrer derfor hvilken størrelse som skal tillegges fra de andre EØS-landene. Både den danske og engelske språkversjonen talte for samme ordlydstolkning.

Deretter viser lagmannsretten til at trygdeforordningens formål er å koordinere, ikke harmonisere, trygdeordninger i unionen, se blant annet fortalepunkt 4. Dersom artikkel 6 i trygdeforordningen må tolkes slik A har anført, ville det innebære en form for harmonisering av trygdeordninger i EØS-landene.

Avslutningsvis vises det til C-866/19 Zakład – en avgjørelse om beregning av alderspensjon. Her uttaler EU-domstolen i avsnitt 28 at artikkel 6 i trygdeforordningen må forstås slik at dersom medlemstid i trygden er det avgjørende kriterium for beregningen av alderspensjon i EØS-landet som vedkommende bor i, skal medlemstid i trygden i andre EØS-land også legges sammen ved denne beregningen. Selv om saken gjaldt en annen trygdeytelse enn uføretrygd, mente lagmannsretten at uttalelsene gir uttrykk for en generell tolkning av artikkel 6. Heller ikke den tidligere trygdeforordningen, forordning (EØF) nr. 1408/71, talte mot en slik tolkning.

Lagmannsretten var ikke enig med A i at artikkel 45 og 51 i trygdeforordningen talte for at artikkel 6 måtte tolkes dithen at den inneholdt et krav om at botid var det avgjørende kriterium ved rett til uføretrygd. Tvert imot taler også disse bestemmelsene for motsatt tolkningsalternativ, ifølge lagmannsretten. Lagmannsretten kom derfor til at trygdeforordningen artikkel 6 ikke innebærer noe krav om at det er sammenlagt botid, og ikke sammenlagt medlemstid i trygden, som må legges til grunn som avgjørende kriterium for rett til uføretrygd. Det forelå dermed ikke noe motstrid mellom forordningen og folketrygdloven § 12-2.

Lagmannsrettens konklusjon

Forordning (EF) nr. 883/2004 artikkel 6 må forstås slik at der trygdetid er det nasjonale kriterium, så skal trygdetid fra andre land legges sammen med nasjonal trygdetid. Bestemmelsen krever ikke at det er sammenlagt botid som er avgjørende.

Forordning (EF) nr. 883/2004 er inntatt i EØS-avtalens vedlegg VI (Trygd). Forordningen gjelder som lov i norsk rett med de endringene som følger av EØS-avtalen vedlegg VI, protokoll 1 og avtalen for øvrig, jf. folketrygdloven § 1-3a (1). Norske domstoler har tidligere tatt stilling til forståelsen av trygdeforordningen artikkel 6 med samme tolkningsresultat som i denne saken, se LB-2008-70269 og LA-2016-200383. Sistnevnte sak ble anket til Høyesterett, men anket ble ikke tillatt fremmet, jf. HR-2018-313-U.

(LH-2023-40680)

SB